Vel.
Samtidig som jeg gleder meg over optimismen og entusiasmen som er å spore her, så detter jeg jo litt sammen da.
Min erfaring huskes jo og gleden var jo ikke noe mindre. Nå, endelig blir jeg bra ! Jeg ville ikke hørt på noen andre i min situasjon. Det er nå bra sikkert. Ingen skulle fått laget en eneste ripe i gleden.
Og det er jo ditt spørsmål 2. som jeg til de grader gremmes over svaret på da.
Spørsmålet er jo så viktig, og så riktig stillet, men du verden så feil besvart ! Det er akkurat samme svaret jeg fikk da jeg spurte - i 1978.
Og da er det faktisk enda mer feil nå. Det er faktisk ikke noe annet galt med meg enn stoffskiftet - enda gikk det galt.

Eller er det bare at han ikke har hørt om meg - hvor feil svaret var, og hvordan det gikk ?
The "no feedback syndrome" ?