Henger meg på her jeg også, og det er litt tragisk egentlig at ungene våre må forholde seg til syke foreldre. Det er så mange ting som ikke har blitt noe av fordi når det kommer til stykket så orker man ikke selv om man for et par timer siden følte seg oppegående nok til at i dag, ja da skal vi få gjort noe sammen.

Jeg liker ikke tanken på at ungene må ta så mye hensyn til meg heller (selv om det selvfølgelig også kan være positivt at de lærer å ta hensyn) men de er barnd og jeg syntes de skulle slippet å forholde seg til at dagen og det vi kan gjøre sammen kommer an på hvordan jeg føler meg.

Jeg har jo sååå lyst til å ta med ungene på masse rart, bruke mye tid sammen med de. Lekser er heldigvis ikke et problem her i Egypt for her leier man inn lærere på ettermiddagen som hjelper ungene med lekser (er nødt til det uannsett da nivået her er sååå mye høyere enn i Norge og det stilles veldig store krav til barna, heldigvis virker det som om barna trives med det).

Ellers kan man også få deliveri på alt mulig rart og jeg kan sette bort klesvasken til firmar for noen få kroner dersom jeg ikke skulle orke det. Blir det for ille kan jeg også leie vaskehjelp til en ganske billig penge. Det dumme er vel at jeg er så sta at jeg vil klare ting selv og da kjører jeg meg for hardt, dessverre.

I går var jeg hos legen her for jeg klarer nesten ikke gå lenger med disse bena. Legen hørte på hva jeg sa, kjente på knærne mine og ga meg medisin for orteoporose/revmatisme som jeg skulle ta i ti dager minst. Da jeg omsider kom meg hjem oppdaget jeg at jeg også hadde skikkelig feber, blæh.

For å si det sånn så er jeg villig til å prøve alt for å bli kvitt smarten og den betennelsen jeg tydeligvis har i kroppen, så da gjenstår det bare å se.

Huff dette ble vel en avsporing, det var ikke meningen men godt å få det ut.