Hei og takk for alle svar...

Jeg kan jo nevne litt av min historie siden jeg først er i gang...

Når jeg tenker tilbake på dette med når noe om stoffskiftet blir nevnt, så blir vel det en gang da jeg var 10 år tenker jeg. Jeg var hos min fastlege blandt annet fordi jeg hadde mye voksesmerter. Hadde forferdelig vondt i knærne, så jeg greide nesten ikke gå hjem fra skolen. Som 10 åring var jeg 170 cm høy, så de lurte på å sette meg på hormoner for å dempe veksten, men siden jeg fikk mensen da så valgte de å ikke gjøre noe. Husker ved den konsultasjonen så kikket legen min på halsen min og pratet om struma... (??) Tråden ble ikke tatt videre, og jeg har forsåvidt ikke tenkt noe mer på den siden.

Senere i livet så har jeg alltid slitt med å holde vekten selv om jeg aldri har vært tykk.

Jeg ble gravid for første gang da jeg var 24 år, og da gikk jeg masse opp i vekt. 30 kg tror jeg. Jeg var full av ødemer og føttene var helt enorme. Fikk noe høyt blodtrykk mot slutten av svangerskapet, men det var jo "selvsagt" pga ødemet. Jeg var mye trett og sov stort sett hele kvelden etter at jeg kom hjem fra jobb. Regnet med at dette var pga graviditeten og trenkte ikke noe mer på det.
Etter svangerskapet tok det en del tid før vekten var sånn nogen lunde normal igjen. Helsen var sånn stort sett god. Begynte med ganske mange bihulebetennelser etter dette svangerskapet, men tenkte som så; at det er jo mamma og farmor plaget med, så det er vel arvelige trange bihuler.
Problemene ble en del større da jeg skulle bli gravid igjen 2 år etterpå. Hadde 3 tette spontanaborter før jeg greide å bli gravid. De tok mange tester, men fant ikke noe de kunne sette fingeren på. "Var vel bare kroppens naturlige måte å kvitte seg med "dårlige" foster på".

Dette svangerskapet var ett slit! Mye problemer med betent bekken, depresjoner og angst, trett hele tiden og alt var helt på bunn. Men regnet med at det bare var en reaksjon på alle spontanabortene. Etter fødselen så var jeg ett vrak. Utrolig trett, deppa, så store smerter i ledd i fingrene og hendene at jeg nesten ikke greide å løfte den søte lille babyen. Det var da jeg tok kontakt med legen for første gang og sa her er det noe "stein stokka gale"...

Fortalte legen at jeg følte det var noe jeg hadde for mye av eller manglet... Kjente det på kroppen... Jeg fikk han til å ta stoffskifteprøve, jern, og leddgikt prøver, men alt var fint.(?) Ga meg ikke og sa; "Så da skal jeg bare leve sånn da??" Legen tenkte seg da litt om og sende henvisning til Revmatologisk. De kikket og studerte og synset og alt det der... Tok meg alvorlig hvertfall... Jeg selv kikket en del på nett selv for å finne ut hva det var jeg led av og hadde mange treff på Sjøgrens syndrom. Tørre øyne, utrolig munntørrhet, ledd og muskelsmerter, stivhet om morgenen osv osv...

Men da min fastlege gikk av med pensjon ett år senere, tok vikaren "noen tuvidede" stoffskifte tester. Og DA slo jeg ut... Begynte på Levaxine og Vips en mnd senere var jeg alt mye bedre. Har da etter det økt gradvis dosen min, spesielt i sammenheng med min siste graviditet. Ble gravid en mnd etter jeg begynte på Levaxine. Graviditeten gikk helt fantastisk!

Har da siden sistemann ble født i 08 økt noe med Levaxine og har nå i tillegg fått Liothyronin. Men så har jeg jo lest en del på net og er fortsatt ikke helt fornøyd med dosene mine Så da er jeg her... Skal til legen i morra så er spendt på hva som da kommer til å skje...

Bruker nå 150 mikro gr Levaxine og 20 mikro gr Liothyronin...

Hilsen
Tussejenta