Her kommer noe jeg har jobbet med en stund i meg selv, og som det ser ut som jeg må ha en enda større bevissthet rundt nå. Jeg har trette binyrer...


Her har jeg lyst til å komme inn på et viktig psykologisk aspekt, fra et psykodynamisk perspektiv...

Hvorfor higer noen av oss etter det perfekte, det vellykkede.. eller noe i den duren.. Hvis vi ser bort fra kulturelle årsaker...

Fra et psykodynamisk perspektiv, kan noe av årsaken ligge her.. Mange av oss er vokst opp i familier der en ikke blir sett og anerkjent for den en er, men for det en gjør.. Dette er ikke så uvanlig..
Sett i fra et slik perspektiv, vil anerkjennelse for de følelsene vi viser (for den vi er), være som et slags reisverk i selvfølelsen/identiteten vår.. Jo mere vi har blitt anerkjent, jo sterkere står "byggverket" i stormene.. Samtidig er det flere andre aspekter som gjør oss "sterke" ut i fra et slik perspektiv,men jeg holder meg til anerkjennelsen av følelser her og nå..

Og hvis identiteten er bygd opp av " jeg må gjøre for å være", blir det slitsomt å være også..

Jeg har jobbet mye med meg selv; har jobbet mye med å finne ut hvorfor jeg gjør det jeg gjør... Hvorfor MÅ jeg ut å jogge nå, hvorfor MÅ jeg absolutt ta min tredje videreutdanning, hvorfor MÅ jeg jobbe 100%? Er det ikke godt nok at jeg er en god mor, jobber endel, trener litt og har det bra? Jo, absolutt vil mange si, men en del av meg er lært opp til å gjøre, så derfor må jeg gjøre for å være noe..

Nå har jeg kniven på strupen.. jeg har binyretretthet; nå må jeg bevise at jeg har blitt bevisst; at jeg klarer å se meg selv, min adferd og samtidig klare å identifisere hva jeg "egentlig tenker og føler"... For ikke å gjøre noe feil!! Jeg kan ikke hevde meg selv ved stadig vekk med å gjøre, jeg må være, og stole på at det er godt nok.. Jeg må lære meg selv å kjenne, mine mønstre, reaksjoner osv.. og være bevisst.. "Hvorfor er jeg irritert på barna mine nå?", jo jeg er sliten, ergo må jeg hvile.. "Hvorfor er jeg rastløs og vil jogge en tur?", jo jeg er egentlig trist og bør kanskje ringe noen i stedet, fordi dette virker bedre for meg når jeg er trist..

En vanskelig og uoppnåelig oppgave? En lærer så lenge en lever, det er sikkert, og dette er jo på mange måter en livsoppgave.. Men det handler om å ikke ødelegge seg selv oppe i det hele, "flink jente" skal jeg være, men ikke alltid fordi jeg har gjort noe større...