Hei alle sammen! Var fantastisk å se at et nettsted som dette fantes! Har letet etter personer å snakke med om dette lenge.

Jeg fyller snart 19 år og er teknisk sett russ nå, men etter bare en dag ute og feire var jeg helt gåen.

Jeg har lenge - sikkert siden 2001 - vært annerledes enn annen ungdom. Jeg har vært mye slapp, tiltaksløs og hatt store konsentrasjonsproblemer,
men samtidig en enorm lyst til å gjøre ting jeg samtidig ikke har noe energi til å gjøre. "Heldigvis" har det gått i perioder, slik at jeg i to-tre måneder kunne være normal,
også ha tre måneder nede i dumpen igjen. Men jo lenger tiden har gått så har de gode stundene blitt mindre og mindre.

I 2005 målte jeg stoffskiftet. Da lå TSH på 4,5, noe som er i grenseland. Legen fulgte ikke blodprøvene mine opp noe mer, og sa det var normalt. Han målte ikke T3 eller T4.
2009 lå TSH på 2,1, og nå i April lå TSH på 6,4. Jeg har forklart følgende symptomer til fastlegen min over flere år:

- Tørt hår
- Tørr hud
- Lav kroppstemperatur (36.C)
- Alltid kalde hender og føtter
- Fordøyelsesproblemer
- Får aldri nok søvn, er aldri uthvilt
- Humørsvingninger
- Muskel og leddsmerter
- Glemsom
- Ukonsentrert
- Angst

I de siste to årene har alle disse symptomene forværret seg veldig. Jeg har lagt på meg rundt 20 kg selv med å forandre kostholdet til det bedre,
og har ingen kjønnsdrift, noe som er ganske nedtur for en 19-åring i forhold.
Jeg har også mistet bortimot hele vennekretsen min pga. at jeg ikke har
lyst eller energi til å være sosial, men jeg er fortsatt en veldig blid jente. Jeg er ikke deprimert.

Jeg har sett på enkelte nettsteder at noen får symptomer som veldig sensitiv til lys eller nedsatt/ingen luktesans. Dette er ting jeg også plages med.

Farmoren min har også lavt stoffskifte og får medikamenter for dette.

Etter å ha vært så nedkjørt at jeg begynte å gråte fordi det var for slitsomt å henge opp klær, gikk jeg til legen igjen.
Tre legebesøk, en ultralyd av tarmene og en MR senere var legens konklusjon at jeg var deprimert og sente meg gråtende hjem med et utfyllingsskjema.
Han er kald, ser bare på dataen sin, småfrekk og jeg føler meg som en hypokonder hver gang jeg er hos han. Selvfølgelig blir man lei seg av å ikke bli tatt på alvor. Jeg skulle ønske han hadde opplevd hvordan det var å være meg en stund.

Nå har jeg byttet fastlege og håper han tar meg mer seriøst, og undersøker hypotyreose nærmere som en mulighet.
Tingen er at jeg er dødsredd for at dette ikke er hypotyreose, og at det er jeg som er problemet. Tenk om jeg rett og slett bare er selvpåført dødslat? Hva sier dere? Er det en mulighet for at hypotyreose er diagnosen jeg - SÅRT- trenger?
Er det også mulig å ha lavt stoffskifte når TSH-målingene går så mye opp og ned? Er det mulig at skjoldskjertelen er ødelagt? Har dere forresten noen tips på hvordan jeg kan presentere problemene mine til den nye fastlegen?

Håper på svar.
Hilsen en redd "russ"