Hei

tenkte jeg skulle skrive kort om dette i tilfelle noen lurer på hva som feiler de, og kanskje kjenner seg igjen.

Jeg er ikke svært erfaren med lavt stoffskifte. Gikk i underkant av ett år ubehandlet. Følte meg aldri deprimert i denne perioden. Bare dønn likegyldig til alt. Verden kunne gjerne seile sin egen sjø så lenge jeg fikk hvile hvile hvile.

Jeg var negativt innstilt. Mas og bråk med barna. Litt kos innimellom selvsagt, jeg gjorde mitt beste, men jeg gledet meg alltid mest til å få tid for meg selv (fælt men sant). Ble fort irritert på folk. Syntes det var slitsomt når tlf ringte, hadde overhodet ikke lyst å snakke med noen. Pliktoppmøte for å se venner, bare mas og kjas.

Det føltes som jeg svømte på dypt vann og at jeg aldri rakk å legge merke til landskapet og omgivelsene rundt. All energi gikk med til å holde hodet over vannet, og til å svømme rundt i en lettere meningsløs eksistens.

Men jeg følte meg aldri deprimert (rakk kanskje ikke være syk lenge nok (?)). Jeg synes i alle fall det var så rart at jeg ikke var deprimert når livet likevel føltes fullstendig flatt. Merkelig følelse.

Ting har bedret seg på Levaxin. Men jeg ble utålmodig for hodet hang ikke med, og jeg var fremdeles ganske negativ og "dau". Etter å ha prøvd Erfa Thyroid i tre dager merker jeg nesten komisk forskjell. Synes det er kjempehyggelig når tlf ringer og har på eget initiativ vært sosial to av de tre dagene. Ser på barna mine og blir fylt med en etterlengted genuin lykkefølelse som gjør at jeg må smile skjevt.

Hæ? Hva skjer? Så mye forandring på tre dager?? Mulig hele virkningen av Erfa Thyroid vil avta, jeg forventer nesten det verste (for ikke å bli skuffet). Men jeg føler jeg er på rett spor. Puh.