Jeg er helt ny som aktiv bruker på dette forumet men har vært passiv nyskjerrig og kunnskapssøkende i lengre tid. Sååå mange flotte innlegg og gode råd og erfaringer! Her kommer min delvise tankevekker.

Jeg ble operert for høyt stoffskifte for 17 år siden, største plager dengang var press i halsen, vanskelig for å puste og svelge uten å ta sats ved å bøye hodet; anfall av skjelving og hjertebank, håravfall og spise hva jeg ville uten å legge på meg.

Jeg var fin i 7 år så begynte det hele å snu 1 år etter at attpåklatten var født. Kom veldig snikende, først la jeg på meg et par tre kilo, så passerte jeg drømmevekta på 56 kilo(steady på 51 i alle år), taklet ikke høyt arbeidspress og stress,tannverk og betennelser først ett sted i kroppen så til slutt overalt, håravfall, hjertekramper, ømme og hovne kjertler i og rundt brystene osv.osv. de fleste av historiene fra forumet kjenner jeg meg igjen i.

Har nå endelig begynt å få legen min til å samarbeide litt så jeg har brukt Levaxin siden mai med bare litt virkning, har nå begynt på Prednisolon pga betennelstilstander i alle ledd og mistanke om binyretretthet. Jeg har snart operert i alle ledd fordi betennelsene ikke gir slipp. Osv.Osv. Jeg er mao like sliten og oppgitt som de fleste men med et håp i det fjerne at det skal bedre seg fordi jeg nå har snoket på bla dette forumet ifht vitaminer og mineraler som jeg trenger i tillegg.

Det jeg ofte tenker på pga den dårlige viljen og kunnskapen om stoffskifte problemer blant helsepersonell er: Burde jeg ha operert meg? Fordi om jeg hadde symptomer var jo det barnemat i forhold til hvordan jeg har det nå. Er det bestandig fornuftig å fjerne deler av skjoldbruskkjertelen mm det er av grunner som kreft etc.