Nå må jeg bare klage litt...
Det føles litt håpløst for tiden.. som å ha en konstant grå sky over seg som ødelegger alt. Denne nedstemtheten og følelsen av å alltid være på grensen til å begynne å gråte... det er så slitsomt. Jeg prøver virkelig å holde humøret oppe så ikke dette skal "trekke ned" folk rundt meg, men det er ikke lett.
På jobben er konsentrasjonen en evig kamp og jeg får så dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør så mye som jeg burde. Er i tillegg vikar og hvem vill ansette en som bruker 100 år på enkle ting?
Jeg prøver å forklare for dem som er rundt meg hvrodan det føles men det virker umulig. Det virker som om det må være noe konkret man er deprimert over for å få aksept, er det virkelig så vanskelig å forstå at når kroppen mangler et livsviktig stoff så blir man påvirket? Eller at det gjør noe med en person å ha en betennelsestilstand i kroppen? Skjoldbruskkjertelen er visst ikke viktig nok for omgivelsene til at man har noen rett til å påvirkes av det. Skal man virkelig behøve å føle seg så alene mitt i allt sammen...