Det er så "deilig" å se at andre har hatt de samme plagene. Jeg har liksom bare trodd at dette er sånn jeg er, sånn jeg har blitt, og det er det. Det er sånn at jeg håper legen kan finne ut at det er stoffskiftet, sånn at noe kan bli gjort. Nesten ille å håpe at man er syk liksom.

Men jeg er så redd legen ikke skal tro meg ordentlig. Når ikke engang min samboer tror meg, hvordan skal jeg få en lege til å tro meg?
Sambo mener jeg bare er lat, og at jeg kan stå opp bare jeg vil. Det er jo nettopp det jeg ikke klarer. Han sier at jeg klarer meg på jobb, da er det jo merkelig jeg ikke klarer meg hjemme. I går fikk han meg til å gråte, selvfølgelig rett før jeg skulle på jobb. Vi satt i bilen, siden han skulle kjøre meg. Jeg orket ikke sykle. Han satt på musikk som vanlig, noe jeg ikke orket der og da. Så jeg skrudde av. Han ble sur og satte på, enda høyere. Jeg ba ham vær så snill skru av for jeg orket ikke høyere. Han fnyste bare og sa han ikke trodde på meg. Da kom tårene.
Han bekymret seg så lenge han så kulen på halsen, og fulgte meg til UL og biopsi. Men nå som kulen ikke er synlig lenger, mener han vel symptomene mine bare er innbilning. Og tenk om de er det? Tenk om jeg tenker alt dette verre fordi jeg nå har lest så mye om det? Mye er jo tross alt hverdagslige plager. Kanskje jeg bare er lat? Blodprøvene mine var jo normale, og det er nok dette min samboer går etter. Jeg er så redd legen min skal mene det samme. At det bare er innbilning.

Beklager at jeg øser ut her, men har ingen å snakke med om dette. Alle rundt meg vet jo at jeg sover mye, men det har liksom bare blitt en spøk ut av det. Som jeg er med på. Men det er så fortvilende å sove bort livet mitt. Jeg sover bort tiden med barna mine. Jeg orker knapt løfte armene, og legger jeg meg på sofaen sovner jeg tvert. Jeg vil jo ikke ha det sånn, og jeg gjør jo ikke dette med vilje. :(