Sitat Opprinnelig skrevet av Bjørgunn Vis post
Hei alle sammen!
Her kommer noen ord fra meg, Bjørgunn som fikk min historie lagt inn med hjelp av min søster Lajla. Tusen takk til dere alle som har vært inne og lest,og tusen takk for svar og gode ord som varmer langt inne i hjertet.

Den mailen som er lagt inn i forumet brukte jeg to timer på å få skrevet, så jeg er jo ikke av de raskeste.

Håper at jeg får belyst dette i media, at noen av de som har motatt dette har forstått at dette må ut i dagen, og at alle vi som blir mishandlet, hånet og kasta på dør av endokrinologene greier å få hull på ballongen slik at de må begynne å gjøre den jobben de er satt til, som de selv har valgt. Da blir det noe annet enn å bare sitte og flytte på papirer.

Jeg har stor medfølelse for alle dere der ute som sliter, sammen er vi sterk, og dette skal vi klare. Føler at noe er på gang, vi må stå på videre selv om det er helsvart. Det er lys i tunnellen!

Endokrinologene skjuler sin uvitenhet med arroganse, det har jeg erfart mer enn nok av. Kan tilføie at jeg har vært innom pasientombud, fylkesleger både her nord og sørpå. Kom ingen vei. De som ble klaget på smatt gladelig unna med bortforklaringer. Jeg hadde jo fått topp utredning, ingen hormonelle plager.

Sitter her, blir mer og mer syk, forandrer utseende og sovner ofte helt utmattet på grunn av hodepinen som har rast daglig i 4år. Tankene mine går til alle dere andre i kveld, ønsker dere alle det beste i livet og snarlig hjelp og god helse.Vi høres, kanskje noe nytt imorgen?

Ha en god og fin kveld og natt alle sammen! Spesiellt takk til Sonja og min kjære søster Lajla.

Sammen skal vi bli dynamitt for å bli hørt!

Varme tanker og klemmer fra Bjørgunn.
Bare to timer Du er jo raskere enn lynet. (Nå blir JEG deprimert, altså ;) )

Jepp, sammen er vi sterke. Når vi bare får til noe sakelig og bra og går ut sammen, så må de jo høre på oss. Men problemet kan vel være at dette kan ta noe tid, og mange trenger handling NÅ..

Din historie er helt forferdelig. Helt grusom (unnskyld, dette var vel ikke akkurat oppmuntrende, men... )

Er det virkelig ingen som tar deg på alvor i det hele tatt? Dette er jo så fryktelig, du må jo ha hjelp snarest mulig (eller for flere år siden?)

Har dere andre noen ideer om hva hun kan gjøre for å få hjelp snarest mulig? Det er ikke sikkert Oftebro eller Balderklinikken (eller hva alt heter), er et alternativ (er ikke for meg pga økonomien i alle fall).

Men kan du f.eks. bytte til en primærlege i en nabokommune? Kan du flytte til en anden del av landet, evt for en kortere periode? Du har ikke noe familie eller venner et annet sted som kunne lånt deg et soverom og en annen adresse en stund? Er advokat vurdert og en mulighet? Hvis man har veldig dårlig råd, så kan man få fri rettshjelp. I verste fall (kanskje dette gjør mer skade enn gagn, så du må selv tenke nøye gjennom hva du vil gjøre) kan du kanskje søke hjelp på psykiske premisser, si at nå orker du ikke mer, noe må gjøres. Har du familie/venner i et naboland i Norden du kunne bodd hos for å få utredning der?

Unnskyld, mine forslag er sikkert helt bort i natta, men jeg får mildest talt vondt i navlen når jeg hører en slik forferdelig historie og tenker på at der sitter du med din fortvilelse et annet sted i dette land.
Stakkar, nå skal jeg nok holde kjeft. Men du skal vite at du har min dypeste medfølelse, og jeg håper inderlig at du får hjelp. FORT.

Varm klem fra Stina