Det kjenner jeg meg også godt igjen i! Jeg har blitt så var for all mulig slags støy, og liker godt å ha det stille rundt meg. Tidligere bodde vi nær en sterkt trafikkert vei, og jeg måtte ha det soverommet som vendte bort fra veien for å kunne fungere.

"Mute"-knappen på tv er en god oppfinnelse, jeg skrur også lyden av dersom det er for mye "unødvendig" støy på. Går gjerne i et annet rom dersom noen sitter og ser på ett eller annet med hermetisk latter eller mye annen høy lyd. Heldigvis er det ingen som er glad i fotball hos meg!

I tillegg synes jeg det har blitt vanskeligere å sortere bort "uvedkommende" lyd når jeg snakker med noen, eller skal konsentrere meg om noe. Det kan være hvis jeg sitter i telefon og noen snakker i samme rom, eller å følge en samtale i lunsjen hvis det er flere andre samtaler som foregår samtidig på kryss og tvers rundt meg. Jeg er glad jeg ikke sitter i kontorlandskap!

I romjula var jeg i en bokhandel for å bruke en boksjekk jeg hadde fått. Ved de bøkene jeg skulle se på, sto en dame og skulle kjøpe en bok, og rådførte seg lenge, grundig og høyt med en av de ansatte om hva hun skulle kjøpe. Da hun ikke ble enig med seg selv av det, måtte hun ringe til datteren, og høre om hun hadde lest noen av bøkene. Og det måtte hun jo få lov til - men jeg ble helt tussete, klarte ikke å stenge stemmen hennes ute og konsentrere meg om bøkene, og måtte gå et annet sted, til hun hadde gått. Man føler seg jo litt snål ...