Da jeg tok høyskoleeksamen i makroøkonomi for noen år siden valgte jeg etter og ha brukt alle formlene korrekt og fått rett svar, til og driste meg til og stille kritiske spørsmål til kriteriene for og rekne ut makroøkonmiske spørsmål.
Jeg strøk.
Tok eksamen opp igjen og brukte formler og utregninger helt identisk, men utelot kritikken til måten kriteriene blir satt og stod. Ikke bare stod jeg, men jeg fikk en bra karakter.
Kanskje er det noe tilsvarende med legestudenter?
Kanskje de blir opplært til og svelge det de blir lært og ikke stille kritiske spørsmål til det lærerne sier? Og at dette er så rotfestet at det er svært vanskelig og få dem til og ville forandre syn på stoffskiftet?
Kanskje er det derfor det er omtrent umulig og tro på en, vanligvis kvinne, som sitter desorientert foran dem, med symptomer som kan passe på en hel rekke ting, blant annet depresjon eller fibromyalgi. Om leger har lært at så lenge TSH er fin, så er vi ikke stoffskiftesyke, så er kanskje legen overbevist om at da må det være noe annet som gjør at vi klager.
Jeg unnskylder ikke leger, men mener skal man ha håp om forandring så må man få i stand en debatt om hva legestudentene lærer og få den biten forandret slik at fremtidige leger SER oss, tror på oss og gir oss den hjelp vi trenger.