Uff, stakkars deg...

Skjønner at du synes det er frustrerende. Som kronisk syk er en mer prisgitt de folkene en kommer borti eller har rundt deg. Enten det er familiemedlemmer, venner, kolleger, sjefer - eller leger for den saks skyld. Da jeg var frisk kontrollerte jeg mer hvordan jeg forholdt meg til folk. De slitsomme holdt jeg meg som oftest unna, i det minste var det lettere å holde dem på avstand. Som syk er ikke dette så lett.
Og så tror jeg, som du er inne på, at folk gjerne oppfører seg litt annerledes mot deg som syk. (Men det er deres problem).

For meg har løsningen vært kutte ut folk som føles som en belastning. De som bare trekker krefter utav deg, frustrerer deg og kun er en byrde, er jo ikke noe å samle på, tross alt. I mitt tilfelle har det vært nær familie. Det har selvfølgelig blitt tatt ille opp av enkelte, men for meg var det nødvendig. Og det var riktig ser jeg i ettertid.

Disse menneskene dere har besøk av virker uhøflige. Ikke verd så mange tårer, spør du meg. Dere er gjestfrie og rause, de virker egentlig ganske frekke.
En skal selvfølgelig gi folk en sjanse, men du må ta hensyn til deg selv. Håper samboeren din deler ditt syn. Da er det mye enklere.

Håper at resten av pinsen blir fin og på dine premisser