Ifølge sidene her er det mange som meg, som mistrives med høye lyder og andre sterke sansestimuli, som har behov for å være mye alene og har begrenset kapasitet til å være sosial + mange andre "egenheter".
De to første kan være binyresymptomer, de siste kan handle om at stoffskiftet ikke er helt der det skal.

Da binyrene mine var på det verste, lå jeg på sofaen i stua og holdt nesten ikke ut at mannen min lyttet på værmeldingen på kjøkkenet. Å gå på biblioteket, som er ganske stille, var en grusom øvelse i massive sansestimuli, jeg følte meg overkjørt av en truck etter at jeg hadde vært der i ti minutter. Osv. Når dosen min med stoffskiftemedisiner blir for lav, bedriver jeg sosial tilbaketrekning, jeg orker nesten ikke åpne munnen for å snakke med folk, det er for anstrengende.

Har du fått sjekket binyrene skikkelig, Bettie B?