Sitat Opprinnelig skrevet av Ceven Vis post
Pointen er, at når jeg kommer snøftende op til hende og snakker hende efter munden, ja så er hun sød og rar. Nævner jeg stofskifte eller binyrer, så kan jeg se, hvordan hendes irritation stiger. Benene begynder at køre på hende. Følte det samme hos endokrinologen. HVORFOR er de ikke interesserede i, at vi patienter hjælper med på sidelinjen??? Jeg er selv uddannet gymnasielærer -og jeg ELSKER at se, når mine elever tager ansvar for deres egen læring og viser interesse for mine fag. Så bliver jeg stolt og føler, jeg gør en forskel. Jeg er sgu´da ikke så unik, at jeg er det eneste menneske, der føler sådan
Minner meg veldig om min lege dette. Er enig med det at det er helt UTROLIG at de er så lite interessert i binyrer og stoffskifte, og bare avfeier det som vås. Det er nesten facinerende å tenke på. Vil de ikke vårt beste?? Det er like mye en gåte for meg, som for deg. Takk og lov at vi i Norge har visse klinikker som faktisk anerkjenner dette. Dessverre koster de dyrt og skriver ikke sykemeldinger- det gjør fastlegen- så man må ta den håpløse og ydmykende turen innom han. Min lege er hyggelig og grei når jeg har mannet meg opp og ikke snakker så mye om plagene mine. Og når vi kommer inn på de "diffuse og uforklarlige" plagene, og at jeg går på hydrocortison, blir han vill i blikket og jamrer om at jeg må slutte på denne medisinen, og understreker gang på gang at han er HELT UENIG i denne behandlingen. Enda jeg har fremlagt data på mitt særdeles lave kortisol i døgnurin, kortisol i spyttprøver, og alle symptomene på binyretretthet. Han har jo aldri en gang forsøkt å sette seg inn i problematikken!!!! Han skjønner ikke en døyt, og uansett hvor mye jeg forklarer, avfeier han det. IDIOT! Beklager uttrykket, men som et oppegående og ressursterkt samfunnsmedlem med 8 års universitetsutdannelse blir jeg bare vanvittig provosert. Jeg kan 1000 ganger mer om tilstanden min enn han. Mulig det er det som gjør at disse legene drar ned rullgardinen?

Håper du bærer over med min lille utblåsning her- men jeg kjente meg bare så veldig igjen i innlegget ditt.

Berit