Hei Helgemann

De tankene om at det ville vært bedre å avslutte livet er jeg også veldig godt kjent med men samtidig er ikke det en mulighet, faktisk syntes jeg det er en feig og egoistisk ting å ta sitt eget liv og det er vel det som også har stoppet meg fra å gjøre det selv.

Jeg bor som du sikkert har fått med deg i Egypt og har jo også da masse sol, lye og varme uten at dette hjalp meg da jeg kom tilbake hit etter å ha vært et par mnd i Norge i sommer. Jeg var skikkelig langt nede og mente selv at det ville vært bedre om jeg ikke lenger eksisterte, at barna mine og mannen min ville hatt det så mye bedre uten meg ettersom jeg selv oppførte og følte meg som et monster, jeg var ingen hyggelig person å leve sammen med og alt gikk utover dem.

Min mann var heller ikke veldig forståelsesfull og skjønte ikke hvordan jeg hadde det, han mente jeg overdrev. Vel, en kveld tok jeg motet til meg og fortalte han rett ut alle mine sorte tanker og at jeg mente alle ville ha det bedre dersom jeg ikke lenger eksisterte, kan si det gikk opp et lys for han. I tillegg til dette ble det jo oppdaget at jeg har knutestruma og at noen av "knutene" var store for min alder og da måtte jeg ta en biopsi. Min mann ble ganske så skremt av dette og det fikk han til å tenke skikkelig på hvordan jeg har det. Da jeg kom tilbake til Egypt så fikk jeg også en betennelse i kroppen og lå rett ut, dette fordi jeg hadde presset meg selv til å gjøre mer enn jeg egentlig orket, da så han resulatet av dette. Han ble også med til en lege jeg nå har her og fikk høre at jeg faktisk hadde blitt feilbehandlet av min lege i Norge i over seks år.

Bottomline, når du er undermedisinert (slik jeg mistenker at du er, eller jeg er ganske så sikker) så vil du også føle det du gjør. Jeg har gått i 2.5 år og fulgt legens råd (legen i Norge) og bar tatt litt medisin. Nå doserer jeg meg selv og er fortsatt i prosessen, resultatet er mange flere fine dager, mer energi lysere til sinns og jeg fungerer ganske så bra, fortsatt dårlige dager og det er et stykke igjen men jeg tenker å fortsette med å øke dosen min uavhengig hva noen lege måtte mene. Jeg har ikke tid til å vente på at de skal forstå at jeg må ha mer medisi for å fungere, jeg har tatt ansvaret selv.

Dette ble kjempelangt men poenget er vel at du ikke er alene om dette og det eneste som virker er å finne rett dose medisin. Kan du ikke snakke med dine nærmeste så skriv dem et brev med det du tenker, kanskje det kan hjelpe dem å forstå og det blir lettere for deg å være saklig fordi du slipper konfrontasjonene som jeg antar er veldig tunge og slitsomme.