Hei helgemann!

Jeg har trukket ut noen sitater av det du skriver om. Og jeg tror mye av dette handler om stoffskiftet ditt, som også Jerene skriver.

Det offentlige systemet var kun fokusert på den psykiske biten, og hadde lite eller ingen evne til å se på andre ting, som gjorde slik til at jeg var den jeg var. I stedet ble jeg sett på som lat, slem, og giddesløs.
Late og giddaløse kan vi bli av å ikke ha en optmal dose med stoffskiftemedisiner. Er du riktig dosert? Har du vurdert å følge n'Finns gode råd om å dosere deg oppover til du blir overdosert, og så legge deg rett under det? Der har du sannsynligvis ditt gode og velfungerende område! Ellers er det viktig å informere helsevesenet om symptomer.

Og trur du ikke helsa også satt en stopper for å eie en bil også??!! Nå har jeg lagt den ut for salg...! Hva er vits med en bil, hvor jeg kun kan bruke den, når det er klar vær? Er det dårlig vær, mørkt ute, osv, kan jeg bare glemme å kjøre. For da blir jeg fullstendig i villrede hvor jeg er hen på veien. Og da må jeg sakke farten ned på bilen.
Jeg tror at å ha dårlig syn i mørket er et typisk hyposymptom, altså ikke optimalt dosert.

Men å avslutte det hele, er jeg ikke tøff nok til. Selv om jeg på en måte beundrer de som har klart det. Jeg har jo mistet noen på den måten. Min far tok sitt liv før jeg fylte to år. Og en venn gjorde det samme. Det kan jo virke befriende, å avslutte det hele, slippe alle smertene, sorgen og plagene. Men tankene og kjærligheten til mine nærmeste holder meg tilbake...
Å være så langt nede at du går med suicidale tanker kan være at du er underdosert. Hormonene holde ross oppe. uten hormoner dør vi. Stoffskiftehormoner er viktige saker for å holde oss gående. Og å finne den akkurat rette dosen er som å gå fra å leve i en sort-hvitt tilværelse til å oppleve at dagene får farger, at sansene våkner.

For meg er det en stor sorg, sorg for å ha fått dårlig hørsel, sorg for å ikke klare å fungere optimalt i hverdagen, sorg for at jeg ikke kan være frisk og rask, sorg for at jeg er så svak og skrøpelig, sorg fordi jeg ikke kan jobbe normalt, sorg for at jeg ikke klarer å vaske i huset mitt (noe mor gråter for, hun gråter fordi jeg ikke klarer å holde orden i huset mitt... Og jeg gråter for at hun ikke forstår, og ikke spør om jeg trenger hjelp). Jeg er jo en mann, for søren!! Og en mann skal jo være familiens overhodet, bære ansvar, og være tøff og sterk. Mens jeg, er en pingle.
helgemann, du skriver på den nedre linja di at du fikk diagnosen hypo i 09. Mange bruker ett år på å komme opp i riktig dose. Og har du leger som holder deg på for lav dose for lenge, kan det ta enda lengre tid.

Du må fortelle omverdenen, mor, søsken og andre, at det tar tid å komme tilbake til et optimalt liv. Du er syk og kan ikke kreve det umulige av deg selv ennå.

Lykke til, husk at du er ikke alene om dette!

Hvor mye levaxin bruker du nå? Har legen ut fra at du sliter med psyken vurdert å legge til Liothronin, syntetisk T3?