Å ha hypotyreose synes!

[Vigdis]

Jeg blir så glad over å lese at du har kommet så langt at du kan si at du fungerer normalt og har normale arbeidsdager.
Kjempeinspirasjon til de av oss som ikke har kommet dit enda.
Tusen takk for at du deler slike gode nyheter med oss andre

Hei BenteR

Gode nyheter er vesentlige for alle, for å opprettholde at det finnes et håp. Jeg ser så mange steder at mange bare bruker forum til å klage sammen. De virker ikke så interesserte i å lete etter informasjon. De er unge, de har blitt satt, som gamle mennesker, og sier slikt som at "dette må finne oss i", "sånn er det å ha hypotyreose" "det er ikke noe å gjøre med det, alle med lavt stoffskifte har det slik" osv. Det synes jeg er forstemmende. Hvor har de dette fra? Fra legen sin? Er det sin egen fremtidspessimisme de legger frem? Eller hvor kommer slike meninger fra?

[Pingvinen]

Jeg tror at etter hvert som tiden går og man ikke blir bra selv om legen sier vi skulle vært friske som lopper siden blodprøvene er bra, så mister man håpet.
Akkurat derfor er dette forumet så viktig siden vi kan dele erfaringer om hva som helper, uansett om hjelpen kommer med babtsteps. For mitt vedkommende så kan jeg si at jeg har det mye bedre med mitt stoffskifte etter at jeg begynte og stole på meg selv og kunnskapen jeg har tilegnet meg både her inne og fra flere bøker, og ikke en lege som mente det måtte være en depresjon eller noe annet psyksik som gjorde at jeg ikke ble frisk.

[Bettie B.]

Å ha hypotyreose synes! Alt rundt meg har båret preg av det. Men jeg tror nok at noen av de mer perifere vennene mine har trodd at jeg bare var rotete. Det er jeg. Men det er ikke bare det. Det at alt utenom de mest nødvendige gjøremål hver dag blir en uoverstigelig fjelltopp å forsere, er nok vanskelig å forstå for mange. At hypotyreosen setter slike helt synlige spor rundt oss har blitt svært tydelig for meg.

Så 100% tatt på kornet, Vigdis! Akkurat slik er det - og nesten umulig å forstå for den som ikke har opplevd det sjøl! Jeg kjenner meg så godt igjen i det med kassene i stua....

[Vigdis]

BenteR, du sier nå vesentlig. Jeg tror at det som er av betydning, er at vi går fra å være passive og passivisert av for eksempel "prøvene er fine, jeg finner ikke noe galt", til at vi blir aktive, handlende mennesker som tar del i vår egen tilfriskning. Jeg begynte på egen hånd med ren T3 behandling. Det er kanskje ikke helt å anbefale, det beste er selvsagt å ha en lege med seg når nye tiltak settes igang. Jeg har det nå, jeg har faktisk tre leger som støtter meg i det jeg nå gjør

Det jeg prøver å si, er at det er så lett å bli offer. Og det å være i offerrollen er ikke noe godt sted å bli værende. Vel har vi en ubalanse i thyreoideakjertelen, vi som er her. Men vi trenger ikke bli ofre av den grunn! Hvem har sagt at livet skal være lett, glatt og uten motstand?

Jeg tror nå, basert på egen opplevelser, at det er mulig for mange av oss å komme tilbake til der vi var før vi ble syke. La oss kjempe for å komme dit. La ikke andres uvitenhet bli en brems på utviklingen din.

[Anisa]

BenteR, du sier nå vesentlig. Jeg tror at det som er av betydning, er at vi går fra å være passive og passivisert av for eksempel "prøvene er fine, jeg finner ikke noe galt", til at vi blir aktive, handlende mennesker som tar del i vår egen tilfriskning. Jeg begynte på egen hånd med ren T3 behandling. Det er kanskje ikke helt å anbefale, det beste er selvsagt å ha en lege med seg når nye tiltak settes igang. Jeg har det nå, jeg har faktisk tre leger som støtter meg i det jeg nå gjør

Det jeg prøver å si, er at det er så lett å bli offer. Og det å være i offerrollen er ikke noe godt sted å bli værende. Vel har vi en ubalanse i thyreoideakjertelen, vi som er her. Men vi trenger ikke bli ofre av den grunn! Hvem har sagt at livet skal være lett, glatt og uten motstand?

Jeg tror nå, basert på egen opplevelser, at det er mulig for mange av oss å komme tilbake til der vi var før vi ble syke. La oss kjempe for å komme dit. La ikke andres uvitenhet bli en brems på utviklingen din.

Jeg er blevet noget tavs efterhånden som jeg læser flere og flere tilmelder sig dette forum og andre netsteder - ramte af en læge-genereret "behandlings-skræk" og "hormon-dose-skræk", og diskuterende den ene efter den anden latterligt lave doser af enten Levaxin eller Thyroid, som det var verdens farligste gift... Samtidigt med at de konstant lufter længslen efter at finde en "magisk" læge, der bare svinger med tryllestaven, giver recepten på en magisk pille og så er alle problemer løst en gang for alle... Fornuftens ord er ikke specielt velkommen hos disse "nye" og selv forsigtige/milde advarsler modtages med mere eller mindre grov afvisning.

Selv er jeg ved, generelt at erkende på andres vegne, hvad jeg allerede for mange år siden har erkendt på mine: der er ikke nogen afgørende hjælp at finde for de fleste, anden end selv-hjælp, og denne min erkendelse gør det svært, nok en gang at respondere på andres kald, velvidende at de vil afvise alt, fordi deres trang til at finde lægehjælp der kan overtage ansvaret fra dem selv, er stærkere end selv længslen efter at opnå en bedring...

Et relevant udsagn af lægen Barry Durrant-Peatfield kan læses på Tpa-uk.org.uk.

[mirull]

Jeg tror at den eneste grunnen til at jeg "skjønner" at jeg må være min egen helbreder er fordi jeg har en naturlig innlagt alarm mot autoriteter som prøver å dominere meg og mine avgjørelser. Samfunnet i dag er lagt opp etter sauemetoden; Følg flokken og hold kjeft ellers... Jeg biter ikke på den, ja og hva ellers...? Jeg kan både springe fort, bite fra meg og tenke selv så ingen får true meg til taushet. Jeg tar helst ansvar for meg selv og det provoserer meg når andre (for eksempel leger) forventer at jeg skal gi min makt over meg selv til dem helt uten forbehold. Hvorfor skal jeg legge livet mitt i deres hender, når jeg vet at de ikke passer på det som sitt eget...

Jeg møter det overalt; Folk hiver ansvaret for seg selv og sine avgjørelser over på den første som viser tegn til å ta antatt bedre avgjørelser enn dem selv. Jeg skjønner ikke hvorfor, men i min jobb (terapeut på dyr) gjør jeg alt jeg kan for å lære andre å ta den autoriteten tilbake og stole på seg selv.

Jeg tror at mye kommer fra av man vokser opp med å lære å ikke tåle møte motstand. Hvis man ser på de unge i dag så står ofte foreldrene bak og hjelper ved de minste problemer. Man lærer at når noe blir vanskelig så kommer det noen andre og ordner opp. Å ta ansvar for egne valg er et ukjent begrep for mange.

[Pingvinen]

Jeg var som mange av de nye medlemmene, fullstendig naiv, uten kjennskap til hva lavt stoffskifte betyr annet enn at jeg måtte svelge medisinen i den dosen legen tolket mine blodprøver til og trenge.
Jeg har kommet langt fra å være den naive personen, og vet pr i dag mer enn de fleste leger jeg treffer om stoffskiftet (noen leger blir overrasket over at det finnes bøker om stoffskiftet og enda mer forbløffet over at jeg ikke bare har lest dem, men skjønt dem)
men jeg sliter fremdeles med og kreve noe når jeg treffer inkompetente leger.
I dag tør jeg og gjøre ting selv og jeg lytter til hva kroppen min responderer bra eller dårlig på.
Min kjære har i lang tid kjeftet på meg fordi jeg ikke oppsøker lege oftere ( trodde jeg var der ofte nok; dette året fikk jeg frikort i februar måned), men til og med han som fremdeles har en klokkeklar tro på at leger vet alt og fikser alt, har etterhvert innrømmet at det er bra at jeg gjør ting selv i stedet for og innbille meg at en lege skal kunne utføre et mirakel eller fem.

Jeg har alltid sett på meg selv som en seig skosåle som nekter og gi opp.
Svært mange i dag har ikke lært og være seige, utholdende, stae og villige til og gjøre noe konkret selv. De venter på og få ting fikset og tilrettelagt.
For disse blir prosessen med og ta ansvar selv, mye, mye vanskeligere. Men jeg håper og tror at de etterhvert vil innse alvoret; det er ingen mirakelpille der ute som fikser oss simsalabim.