Må bare få ut litt skuffelse, før jeg eksploderer... Dere får bære over med meg.

Etter to seige og ganske dramatiske runder med min Graves, har jeg det siste halve året vært som et nytt menneske. Frisk og rask, rolig i kroppen, med en jevn og stabil T4 på rundt 15 og TSH på +/- 2. Det har vært så utrolig deilig, etter å ha følt at jeg har levd i en løpsk tørketrommel helt siden 2004. Jeg ble så smått ganske optimistisk, turte til og med å begynne å planlegge framtida litt, noe som har vært mangelvare i mange år.

For en uke siden ble jeg med to kolleger ut etter jobb, og det ble til sammen tre halvlitere før jeg dro hjem utpå kvelden. Jeg syntes pulsen min var besynderlig rask, men tenkte ikke noe mer over det enn at det skyldtes det plutselige alkoholinntaket etter at jeg ikke hadde rørt denslags på et par måneder.
På lørdag trodde jeg at jeg fikk bekreftet mistanken, da jeg tok to glass vin til maten og lå halve natta med "harehjerte" etterpå. Ikke mer alkohol til meg, tenkte jeg da, og prøvde å jage vekk Graves-spøkelset som begynte å snike seg fram... Likevel valgte jeg å dra til Aker og få tatt blodprøver på mandag morgen - bedre med en gang for mye enn en gang for lite, særlig når man skal på påskefjellet langt fra sivilisasjonen.
Så, i går kveld skjedde det samme igjen; varmetokter, og puls på hundreogti når jeg skulle sove. Etter litt snufsing og trøst fra samboer klarte jeg endelig å sovne, men jeg ante uråd i morges og ringte derfor til Aker igjen for å forhøre meg om prøvene var klare.

For en times tid siden ringte endokrinologen og bekreftet alle mistankene på en gang: TSH på < 0,03, T4 på 46!! Og det etter at de i midten av februar lå på hhv. 1,95 og 16! Jeg fatter ikke hvordan det kan snu så brått... :(

Nå er jeg bare lei meg, og ikke minst LEI, av dette året som så langt bare har vært nedtur etter nedtur etter nedtur... Flere dødsfall i familien, syk samboer, i det hele tatt masse ting som kanskje har bidratt til å stresse meg og dermed kanskje også "hjulpet" Gravesen tilbake.
Siden jeg allerede har hatt ett solid tilbakefall, så har jeg for så vidt forstått at det ikke ville være usannsynlig at det kom tilbake enda en gang, men jeg hadde virkelig håpet det ville drøye lenger før det skjedde. Fra en dag til den neste har planer om boligkjøp og familieforøkelse blitt snudd til at alt nok en gang kommer til å kretse rundt sykdom, medisiner, form (eller mangel på sådan) i uoverskuelig framtid. Og siden det er tilbakefall nummer to og jeg har hatt øyeplager - sannsynligvis kirurgi også, etter hvert. Snart fyller jeg 31, og hadde planer om å prøve å bli gravid i løpet av året. Nå må alt bare skrinlegges og utsettes IGJEN. :(

Det fysiske ved denne sykdommen er én ting, men jammen er det en ganske tøff mental påkjenning også. Jeg er glad jeg har time hos psykologen i ettermiddag, for å si det sånn...
Noen som har opplevd et andre tilbakefall av Graves? I så fall vil jeg gjerne høre hvilke erfaringer dere har. Akkurat nå er det vanskelig å se lyst på noe som helst.