Jeg sliten nok nå med lavt stoffskifte, pluss en eller flere andre tilstander som forverrer alt for meg..

Jeg kunne ha fortalt Mange historier (flere hundre, kanskje tusen!) om hvordan folk har mobbet meg, ertet meg, og rett og slett vært onde/slemme mot meg, da de ikke har skjønt greia med å lide av lavt stoffskifte.

"Du ser jo frisk ut!" er en ting jeg har hørt litt for mange ganger.

Men nå i det siste har jeg kommet borti folk som vet jeg er syk, men som fortsatt ikke aksepterer mitt ekstremt lave energinivå, og min arbeidsevne.. De er rett og slett masete, og kaller meg mange fine navn, og.. Jeg sitter igjen med en følelse av at de tror dette er MIN skyld.

Jeg føler også at jeg ikke har så mye å slå tilbake med, så etter å ha forklart hvordan ting fungerer, repeterer jeg bare "jeg er syk!" tusen ganger. Men det er det jo ingen hjelp i.

Jeg føler bare mer og mer at sånne som meg ("oss" også, men jeg vet ikke hvor mange som har det akkurat som meg!) ikke var ment for å leve her på jorden. Livet mitt nå er jo helt ubrukelig. Giftet meg i Februar, og samtidig ble helsen min ødelagt av det jeg går igjennom nå, hva det nå enn er. Om jeg noensinne blir "frisk" (så frisk jeg var i fjor!) - det aner jeg ikke noe om...

Livet er kort. Og da skal man også kunne få LOV til å nyte det litt! LITT! Jeg ber ikke engang om 100% nytelse. 25% (av tiden!) hadde vært nok! Nå har jeg 0% nytelse. Jeg finner ikke glede i NOE lenger. Og jeg føler at det er en unaturlig forandring. Ting jeg likte før er bare fordervelse nå. Og jeg kan jo tilogmed ikke pu*e - Har ikke krefter nok! Så var min siste glede tatt fra meg, også.............


Hvorfor meg - Hvorfor..................................................... .........?!?!?!?!?!?!?!?!?!?!?!?