Kjenner noen seg igjen i dette søvnmønsteret jeg skal beskrive her? Hver kveld er det ofte det samme. Jeg kan ikke legge meg før det er mørkt,og aldri før 0.30 eller 01. Uansett om jeg skal opp før 05. Da ligger jeg lys våken. Som oftest er kroppen litt for varm eller beina og fingre litt for kald. Og sånn får jeg ikke sove. Med en gang jeg får normal temperatur så sovner jeg, men det kommer ikke snikende gradvis. Det går direkte fra lys våken og inn i koma. Noen ganger virker det som om hjertet slår fortere, jeg hiver etter pusten. Kort og tungt. Lyset føles vanvittig sterkt og det hjelper ikke alltid å knyte opp noe tøy foran øynene. Så våkner jeg kanskje 7-8 timer senere og er trøttere enn når jeg la meg. Jeg prøver å få sove igjen om jeg har fri. Noen ganger går det med en gang, andre ganger blir jeg liggende våken i en time i varme og ubehag før jeg sovner igjen.

Så etter 12 på dagen. Da kommer kvalitetsøvnen. Da jeg merker jeg blir rolig og tung i hodet. Når jeg våkner føler jeg at jeg har sovet. Ikke i ti minutter som når jeg sover om natten, men i noen timer. Selvfølgelig kan jeg ikke sove regemlemessig på den tiden. Og normale, friske mennesker (eller leger) har ingen som helst forståelse for at det skal være noe bra for meg. Det kjennes i hvertfall bra, og på sikt klarer jeg å rette litt på utamattelsen jeg kan føle når jeg må jobbe 05-06 hver morgen (jobber skift).

Jeg spør litt latterlig og retorisk? Skal det være slik? Selvsagt ikke, men hva er løsningen? Husker før at jeg kunne sovne på bussen. Øynene gled igjen av seg selv. Skjer aldri nå lenger. Jeg hører om folk som sovner foran TV'en og jeg lurer på hvordan de får det til. Føler jeg går rundt og er lys våken og fokusert hele tiden. Selv om folk oppfatter meg som sløv og treg i tankegangen.

Ellers er det vel på tide å ta tak i min egen situasjon. Likegyldigheten råder. Jeg tar alt med et skuldertrekk. Synes ikke synd på meg selv heller lenger. Gir faen i alt og alle. Klager noen på meg på jobben er jeg superarrogant og svarer med "sier du det" eller "tror jeg ikke på". Ingenting betyr noe. Jeg orker ikke lenger å ta noe særlig med medisiner eller naturlegemidler. Er det noen av dem så hjelper i det hele tatt? Har resept liggende på levaxin, men jeg vet ikke om det har noen effekt å ta den. Kommer verkingen i korsryggen igjen skal jeg ta den. Blodprøver eller legebesøk ligger måneder tilbake i tid. Endokrinologens anbefalte dose har jeg ikke brydd meg om. Har jo tatt 50 før. Det funket ikke så bra. Ble bedre på 75 og 100. Han sier jo det samme som alle andre. Jeg ser frisk ut, men han skulle gå med på at i ekstremt sjeldne tilfeller kunne jeg ha en behandlingstrengende hypothereose likevel.

Snakker meg om hvor apatisk man kan bli. All bitterhet over dette ødelagte livet er borte. Sånn er det vel bare. Eneste er at av og til føler jeg bitterhet over at jeg ikke kan føle skikkelig glede eller bli ordentlig glad i noen. Da har jeg ofte tenkt at en dag stikker jeg fra denne jorden i protest.