Lei, deppa og oppgitt.

[Carro]

Nå må jeg bare klage litt...
Det føles litt håpløst for tiden.. som å ha en konstant grå sky over seg som ødelegger alt. Denne nedstemtheten og følelsen av å alltid være på grensen til å begynne å gråte... det er så slitsomt. Jeg prøver virkelig å holde humøret oppe så ikke dette skal "trekke ned" folk rundt meg, men det er ikke lett.
På jobben er konsentrasjonen en evig kamp og jeg får så dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør så mye som jeg burde. Er i tillegg vikar og hvem vill ansette en som bruker 100 år på enkle ting?
Jeg prøver å forklare for dem som er rundt meg hvrodan det føles men det virker umulig. Det virker som om det må være noe konkret man er deprimert over for å få aksept, er det virkelig så vanskelig å forstå at når kroppen mangler et livsviktig stoff så blir man påvirket? Eller at det gjør noe med en person å ha en betennelsestilstand i kroppen? Skjoldbruskkjertelen er visst ikke viktig nok for omgivelsene til at man har noen rett til å påvirkes av det. Skal man virkelig behøve å føle seg så alene mitt i allt sammen...

[Vigdis]

Carro, du skal ikke ta ansvar for om du "trekker ned" folk rundt deg! de får ta ansvar for seg selv, de! Hver og en av oss har selv ansvar for oss selv. Dersom vi skal ta så mye ansvar, får vi ei bør å bære som ingen kan ta på seg. Prøv å tenke at det ikke er din jobb hvordan andre påvirkes av deg

I tillegg tror jeg nok at du har andre og positive elementer i din uttrykksmåte som de andre opplever. men fordi du lider under mangel på energi og føler deg langt nede, så er det vanskelig for deg å se at de andre kanskje ser andre og fine kvaliteter ved deg selv (jeg snakker av lang og dyrekjøpt erfaring!).

Jeg tror ikke det er lett for andre å forstå usynlige sykdommer. Enten det er psyke eller stoffskifte. Ikke gi opp å sende noen drypp med folkeopplysning. Noe når sikkert inn hos noen, tror du ikke?

Jeg ser bare med meg selv: Min mor er hypo. og før nå ved juletider visste jeg ingenting om det vi hadde felles, nemlig hypotyreose. Hun tar lett til tårene. Jeg har aldri forstått at det handler om hennes hypotyreose. Jeg har slett ikke vært overbærende. Jeg har oppfattet henne som veldig depressiv. Tung. Tung å prate med. Nå tenker jeg, fordi jeg vet bedre, at hun høyst sannsynlig har lidd i årevis, med underdosering og sikkert manglet T3. Fordi jeg nå vet, så ser jeg henne i et annet lys. Med mer forståelse.

Jeg tror at dersom du sender små drypp rundt i verden, til kjæreste, venner, familie og arbeidskollegaer, så vil noen av dem sakte men sikkert begynne å forstå litt av det som plager deg.

[Anisa]

Det føles litt håpløst for tiden.. som å ha en konstant grå sky over seg som ødelegger alt. Denne nedstemtheten og følelsen av å alltid være på grensen til å begynne å gråte... det er så slitsomt. Jeg prøver virkelig å holde humøret oppe så ikke dette skal "trekke ned" folk rundt meg, men det er ikke lett.

Helt enig med Ruth!

En ting må du aldrig gøre - Carro! Du må aldrig begynde at tvivle på dig selv! Aldrig nogensinde! Det er "kun" hypothyreose, der plager dig med depressive plager. Og kun den.

Det fremgår krystalkrart af alle dine andre indlæg her, at du af natur er et positivt og glad menneske. Det skinner ingen steder igennem, at du kunne være tungsindigt, melankolsk eller depressiv af natur. Ingen steder!

At det du oplever kunne styrte mange 100% raske ned i "hullet" er heller ingen tvivl om. Så forsøg hele tiden at huske, at det er hypothyreosen, der plager og giv aldrig op med at finde kræfter til at passe og pleje dit eget positive indre, som det fortjener! Uanset, at nogle dage er det mere svært end andre.

På jobben er konsentrasjonen en evig kamp og jeg får så dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør så mye som jeg burde. Er i tillegg vikar og hvem vill ansette en som bruker 100 år på enkle ting?

Ja, dette er noget af det sværeste at skulle holde til - superdårlige dage på jobbet. Her er det måske andre, der kan hjælpe med lidt feedback bedre end jeg kan.

Jeg selv blev freelance pga. hypothyreosen den gang for mange år siden. Som freelance, kunne jeg selv bestemme arbejdstiden på døgnet og kunne derfor arbejde, når jeg havde det bedre, uden faste arbejdstider. Men det kan ikke alle gøre, og ikke i alle fag.

Har andre gode råd her?

Jeg prøver å forklare for dem som er rundt meg hvordan det føles men det virker umulig. Det virker som om det må være noe konkret man er deprimert over for å få aksept, er det virkelig så vanskelig å forstå at når kroppen mangler et livsviktig stoff så blir man påvirket? Eller at det gjør noe med en person å ha en betennelsestilstand i kroppen?

Hvorfor ikke sende dem alle en info om, at hvis de er interesserede i at vide, hvordan du har det med sygdommen - kan de komme her og læse med. Mange har skrevet meget om hvordan sygdommen påvirkere deres liv og når du selv skriver (som alle andre) anonymt - kan rygtet om og forståelse af sygdommen generelt spredes herfra, så de raske kan blive klar over, hvordan det i virkeligheden sker for de syge. Og nu også Ruth er i gang med at arbejde på at viden om sygdommen kommer ud i samfundet, så det kan det kun blive bedre af for dig og os, selv om det vil tage tid.

Jeg har selv, i sin tid, sendt en mail rundt til alle på min mail-liste med linket til Sonjas Stoffskifteforum. Jeg har ikke fortalt dem hvilket brugernavn jeg skriver med. Jeg har ikke engang fortalt dem, at jeg overhovedet skriver her. Jeg har kun bedt dem at komme her og læse, hvis de vil vide hvordan jeg har det, fordi her skriver mange stofskiftesyge, der har det lige som jeg.

Det har ikke hjulpet på alle "fordømmere", men alligevel har det hjulpet på mange og jeg fik betydeligt mere forståelse fra dem efterfølgende, end før. Så måske kunne det også være en ide du kunne bruge?

Skjoldbruskkjertelen er visst ikke viktig nok for omgivelsene til at man har noen rett til å påvirkes av det. Skal man virkelig behøve å føle seg så alene mitt i allt sammen...

Her er du gudskelov ikke alene. Det er udenfor det gælder om at opnå forståelse. Det kan blive svært for raske at fatte, men hvis de konsekvent nægter at lære om det, samtidigt med at de fortsætter med at fordømme - må du overveje om de er værd at kære dig om.

Mange af min familie og "venner" er blevet sendt ud i kulden af mig pga. det. Det er hårdt at skulle sortere i omgivelser, men det er nødvendigt, hvis de nægter at "arbejde" med. Vi har nok at gøre med at skulle håndtere sygdommen hver eneste dag. Uden også at skulle tage vidtrækkende hensyn til de raske, der bare ikke vil forstå.

Men det er altså lettere (for os) sagt end gjort, så det vigtigste må være, selv at opbygge et indre, personligt værn mod skuffelsen over omgivelserne og hele tiden at huske, at det er din gode opfattelse af dig, der er det vigtigste. Og at, i virkeligheden, er DU den eneste, der har indsigt og viden nok til at kunne bedømme dig selv i forhold til din sande (fine) natur og din sygdom. Ingen andre!

[Carro]

Tusen takk dere to!!
Dere er så greie
Blir mye mer positiv og føler meg sterkere når jeg leser innleggene deres.
Håper at ting skal bli litt bedre her snart. . .
Tror en ting som gjør hypotyreosen mye værre er stressnivået mitt - det har alltid vært veldig høyt. Jeg har nesten konstant dålig samvittighet og hver gang noen andre er nedfor eller ikke har det bra så føler jeg at det er mitt ansvar å gjøre dem glade igjen. Jeg må liksom alltid sette meg selv sist, det er alltid noen andre som trenger vile, oppmuntring eller annen hjelp rundt meg og da føler jeg at jeg må ta ansvar å stille opp. Dette blir jeg veldig sliten av.
Må rett og slett bli bedre på å si nei til ting jeg ikke orker.

Ang. T3 var jeg hos legen min igår og hun ringte å spurte en eller annen spesialist om dette - hun kan ikke så mye om det selv - og svaret var at jeg ikke får T3 fordi jeg har problemer med hjertebank...
Derimot mente han at jeg måtte ha mye mer Levaxin en det jeg har nå, så skal suksessivt øke opp til 100.
Er spent på hvordan det kommer til å påvirke.
Hadde med endel artikler som jeg ga til legen min, håper hun leser dem.
Hadde også notert med masse ulike prøver jeg ville da - etter tips her på forumet , skal ta disse om 2 uker.

Takk for at dere er så snille, støttende og forståelsesfulle!!

[Vigdis]

Carro, en fin psykolog sa til meg en gang at hvis jeg ikke hadde det bra, så hadde heller ikke min lille familie det bra. og det er så sant, så sant. Hvis du er opptatt av at alle har det bra, men glemmer deg selv, så går det jo til syvende og sist ut over deg selv. Ikke slit deg ut. Du kan alikevel ikke "redde" alle ved å hjelpe og muntre dem opp!

Lær deg å si nei. Jeg jobber med den saken, jeg også! Ikke lett. Men for meg er det helt nødvendig.