Skal man tvinge seg selv?

[Siven]

Hei alle sammen!

Hva gjør dere i forhold til sosialt liv, trening og jobb i dårlige perioder

Jeg har gått på medisin i ca 4 år (klarer ikke å huske hvor lenge) for Hashimotos (lavt stoffskifte). Etter 1 år med medisin gradvis i jobb igjen. Jobbet 3 år uten særlige problemer noen opp og nedturer men var ikke sykemeldt. Nå i høst crashet stoffskiftet mitt plutselig helt og jeg ble sykemeldt 28. oktober. Holder på å justere dosen nå og har hatt noen lyse øyeblikk. Nåværende uke bestemte jeg meg for å forsøke 50% igjen, dette gikk alldeles på trynet.... Og jeg er når 100% sykemeldt igjen Det er så innmari trasig, men etter 3 dager på jobb så sa det bare pang igjen, hodet virker ikke og jeg er svimmel, trøtt og har bare en dott til hjerne...

Jeg tenker også at jeg burde være på jobb uansett bare for å sitte der liksom, men det er jo ikke mulig for jeg skal produsere effektivt og vi fakturere etter timer. Med mitt tempo blir jeg bare en belastning for både arbeidsgiver og kunder Hva skal man gjøre, jeg blir så fortvila...

Ikke orker jeg å være sosial eller gå på trening heller, vil bare gjemme meg under pleddet.
Tenker da at nå må jeg ta meg i sammen at jeg kan hvis jeg bare vil nok, den udugelighetsfølelsen tar knekken på meg. Så prøver jeg og prøver og det tar bare enda mer kenkken på selvtilliten.

Hva gjør dere? Hjelper det å presse seg selv eller skal man bare gi f... og legge seg ned

[Rufus]

Hei Siven

Nei, en skal absolutt ikke tvinge seg selv. Men det er lettere sagt enn gjort. Jeg har vært der du er nå. Som samvittighetsfull og pliktoppfyllende ansatt, gjorde det meg svært stresset å ikke kunne jobbe. Jeg gjorde et forsøk på å starte i jobb igjen før jeg var helt bra. Det endte veldig dårlig; jeg ble bare sykere enn hva jeg var i utgangspunktet (nå var det nok binyrene mine som forårsaket det, men det visste jeg ikke da). En må bare ta den tiden en trenger og ikke stresse. Det har du sikkert hørt før? Nærmest klisje, men det er nå sant. Tror det er en prosess en må gjennom: det å koble seg av arbeidslivet, sette kroppen først og finne roen som syk. "Alle" vet jo at en ikke blir fortere frisk av å stresse. Men mange trenger tid på å innse det. Jeg brukte ihvertfall lang tid.

Nå, etter fire år med veksling mellom full sykemelding, deltidsjobb i ulike stillingsandeler, har jeg omsider slått meg til ro med at jeg ikke kan gjøre slik mine kolleger gjør eller få den karrieren slik jeg hadde planlagt (men jeg kan kanskje gjøre det senere?). Jeg har også opparbeidet meg en slags rutine med å være syk, der jeg har blitt flinkere til å prioritere viktige og mindre viktige ting, stort og smått.

En annen litt mer praktisk sak er at man har jo tross alt bare fulle sykepenger i ett år. (Med mindre du er heldig og har en raus arbeidsgiver som utbetaler fulle sykepenger i lenger). Et år går fort, plutselig står en der med reduset inntekt. Derfor er det smart å bruke tida godt på å blir ordentlig frisk.

Håper du ikke stresser for mye, og at du ikke føler press fra arbeidsgiver eller kolleger!

[Delisa]

Hei Siven
En annen litt mer praktisk sak er at man har jo tross alt bare fulle sykepenger i ett år.

Men sjukmelding på 20-50% det kan ein vel gå på i mange år før inntekta blir redusert, eller?

[Damen]

Men sjukmelding på 20-50% det kan ein vel gå på i mange år før inntekta blir redusert, eller?

Etter hva jeg har hørt fra venninda mi som er sykmeldt, så er det et år som gjelder uavhengig av man er 100% eller 20% sykmeldt. Er man derfor skikkelig dårlig og det kan se ut til å dra ut i tid, burde man være 100% sykmeldt.

Sivven: Jeg kan bare si hva som virker å fungere for meg. Det er viktig å finne ut hvor mye du orker uten å bli dårligere. F.eks, hvis det er å gå 5 minutter nedover veien, så gjør det og legg deg på sofaen og tenk at yes! jeg orket 5 minutter. Det er mer givende enn å legge seg rett på sofaen og tenke at jeg orker absolutt ingenting.

Husk at kroppen din blir dårligere av at du føler stress over å ikke jobbe og være aktiv. Så prøv å legge vekk tankene om alt du ikke orker og fokuser på hva du faktisk orker.

Selv om jeg er mye bedre nå, så er det mye jeg ikke orker som mine venner orker. Men slik er det, de er friske og jeg har en sykdom. Så det har jeg bare avfunnet meg med, og sluttet å stesse med det.

[Moxa]

Tror ikke det er riktig å tvinge kroppen til noe som kroppen i utgangspunktet sier nei til. Det å manne seg opp å finne motivasjon og gøts er en ting, og det er positivt både psykisk og fysisk. Men å presse seg og gjøre noe man ikke orker tror jeg bare er unødvendig slitasje på både sjel og helse.

[Siven]

Takk for svar alle sammen

Det er dette med å legge ting til side jeg bare ikke klarer, stresser som bare det. Synes det er vanskelig når sjefen stadig ringer og spør hvordan det går, vet at det godt ment, men jeg vil helst koble totalt ut jobben akkurat nå. Han snakker om kundene mine og alle problemstillingene osv. osv. og jeg kjenner at det koker i hodet mitt. Han forstår jeg er syk men jeg tror ikke han forstår det mentale aspektet av sykdommen... Det er det som er verst synes jeg, kan godt verke i ei hånd eller en fot men å være hjernedød er grusomt

Vet ikke om jeg skal gjøre ett forsøk på å forklare ham dette Kankskje jeg mister jobben min da.. Jeg har relativt lang utdannelse og stort ansvar, dette bekymrer meg samtidig som jeg tenker at herregud, jobben er ikke alt her i livet. Men så er det økonomien da.

Vet at stress ikke er bra for meg, men jeg sliter med å legge det til side. Føler meg rett og slett mindre verdt når jeg går og svimer slik som jeg gjør nå. Tenker ofte på at jeg burde hatt en rutinejobb, helst på en fabrikk eller lignende slik at jeg bare kunne gjøre jobben min uten å tenke. NB! Dette er ikke ment som en fornærmelse til de som måtte ha en slik jobb, jeg er bare misunnelig.

Nå skal jeg virkelig prøve å fokusere på hva jeg klarer og ikke på alt som går feil vei, uten å bry meg om hva andre måtte tenke og mene. Det er nemlig en annen ting, naboene som ser at du er hjemme og andre kjente som man møter hvis man orker å ta seg en tur på butikken... Nei, nå skal jeg glemme alt dette og forsøke å bygge meg opp på nytt.

Takk alle sammen

[Rufus]

Uff, du har en ubetenksom sjef, synes jeg. Når noen er sykemeldt, må man få fred fra jobben, det burde være en selvfølge. Hvis det fortsetter, synes jeg du burde finne en måte å fortelle han at "mas" fra jobb i verste fall kan forlenge sykemeldingen. Jeg har opplevd min del av ubetenksomme sjefer (den ene sjefen min ringte hjem til meg og skjelte meg ut fordi jeg ikke kunne jobbe, og jeg opplevde mye annen uakseptabel, krenkende oppførsel fra sjefene mine). Så fant ut at jeg må ta ansvar for å beskytte meg selv så godt jeg kunne, det var ingen andre som gjorde det. Det er vanskelig, for en vil jo ikke komme i konflikt med sjefen sin, og man er jo ofte litt ekstra emosjonell når man her denne sykdommen, så man må tenke seg godt om før man sier noe. Lykke til

[Hansen]

Jeg er enig med alle dere som sier at man ikke bør tvinge kroppen.
Man bør vel ikke tvinge noen ?
Jeg opplevde også det man kaller mobbing idag. De fleste sjefer anså sin jobb til å være en slags pisk.

Jeg mener at jeg hadde holdt ut lenger om jeg ikke hadde blitt tvunget og heller hadde tatt det med ro de dagene jeg egentlig ikke orket.
Om man heller ikke hadde fått dårlig samvittighet tror jeg mye hadde vært bedre ?
Og hva fikk arbeidsgiveren ut av at jeg likevel stempla inn de dagene ?
Mitt svar er et lavere sykefravær, men samtidig en lavere effektivitet og staten sitter igjen med en for tidlig uførepensjon - skapt av at arbeidsgiveren ikke ville individualisere arbeidet.

Og problemstillingen er vel høyaktuell i disse dager hvor man politisk vil frata arbeidere rettigheter, mens arbeidere vil beholde dem.
Jeg syns man diskuterer helt over hodet på hverandre uten å belyse hva som er problemet.
Og det finnes ikke måte på hva slags forslag som fremsettes av folk som nyvalgt har påtatt seg å jobbe for folkets beste - skal vi virkelig godta at en kreftpasient opplever å få trekk i lønna de siste dager av livet ?

Og VI - som gruppe er vi svært svakt organisert - enda er vi mange !
De som i ord og navn sier seg representere oss, setter ikke fram egne krav på våres vegne.
Men hvordan blir ledelsen av en gruppe som jo i utgangspunktet har mistet noe av sitt initiativ - tenker langsomt, og ikke orker å stå på alle dager.....
Og vi er en stor gruppe som har det slik, selv om politikere ikke tror det.

[Damen]

Uff, du har en ubetenksom sjef, synes jeg. Når noen er sykemeldt, må man få fred fra jobben, det burde være en selvfølge.

Egentlig gjør han kanskje bare jobben sin, for som leder i dag er man faktisk pålagt å følge opp alle sykemeldte, bl.annet for å høre om det er ting man kan tilrettelegge osv. Begrunnelsen for dette er at det skal være lettere å komme tilbake i jobb. Jo mere man følger opp jo bedre er det synes NAV. Men jeg er helt enig med deg at det burde være en selvfølge at man får ro når man trenger det.

Hvis du har vært sykemeldt i mere enn 6 uker, skal du gjennomføre en samtale med arbeidsgiver. Da burde du si at du trenger fred fra bekymringene på jobben. Og at det er helt nødvendig for at du skal bli bedre.

Jeg tror også det er viktig å se på alt man klarer, og ikke bare se det du ikke klarer. Det handler ikke om å presse seg til noe man ikke orker, men å si YES! til seg selv når man klarer den minste ting uten å føle seg sliten.

[Siven]

Hei alle sammen

Det er i hvert fall ikke enkelt dette her, men man må vel prøve å akseptere at livet ikke blir som før og at man får leve deretter.

Ja, jeg tror han prøver å gjøre jobben sin og at tett oppfølging skal være positivt i flg. Nav, men han trenger ikke ringe meg flere ganger om dagen. Ting går bare ikke så fort! De siste dagene har jeg slått av telefonen i perioder på dagen, bare for å vite at jeg får litt fred. Da har jeg ringt opp igjen senere og spurt om det var noe viktig og sagt at jeg var sengeliggende når han ringte, og at jeg trenger mye hvile. Håper han tar hintet

Og de forslagene rundt sykelønnsordningen er etter min mening fullstendig galskap! Jeg blir så sint:twisted: Tror de virkelig at man ønsker å ikke gå på jobb og være en del av samfunnet... Jeg vet ikke, men blir utrolig provosert, ikke rart at enkelte blir ser skeivt på en når man sier at man er sykemeldt. De kan likså godt si det som de tenker at man er en samfunnssnylter!!
I tillegg så skulle man vel stille på jobb hver morgen når man var sykemeldt hørte jeg rykter om... Det blir man sikkert veldig mye friskere av Uff, det ble mye edder og galle dette her

Hvem er det liksom som skal ivareta våre interesser, vi stoffskiftesyke altså? Er det noe vi kan gjøre?