Fikk diagnosen hypotyreose i 2007, etter en fødsel.

[Vigdis]

Min TSH er på 0.07. Legen på Balder har en klokketro på at når jeg blir riktig dosert vil det skje noe med TSH. Har vært overdosert en stund og siger langsomt nedover til forhåpentlig rett dose. Jeg kommer til å vise frem hva Louise Koren Dahll på Thyreoideaklinikken skriver om TSH og Armour.. Og kommer ikke til å følge en annen protokoll enn mitt eget beste. På eget ansvar Det er skrullete, men også skremmende. Om du var en dott, Jeanette, ville han kjørt deg i senk for å få TSH i mål. Akkurat som de andre fjøsnissene vi har vært borte i

[Jeanette Ws.]

Styrer med prosjekt binyrer om dagen...

Tenker nå å ta 60 mg thyroid kl 07.30, 45 mg kl 11.00, 30 mg kl. 14.00 og 15 mg kl 17.00. Har tatt 75 mg + 60 mg + 30 mg siste tiden... droppet levaxinprosjektet etter noen dager fordi jeg følte meg mere hyper, og fordi jeg ikke har tenkt det hele igjennom godt nok.. Men skal ta opp igjen prosjektideen. Det føles hvertfall som binyrene liker prosjektet mitt i dag, føler meg i mye bedre form; formen har som regel sviktet meg etter 60 mg inntaket, og det er kjedelig å måtte backe ut kl 12.00 hver dag.. Har ikke følt noe slapphet eller brainfog enda..

Men... dette med pulsen uroer meg litt... har tenkt over den de siste dagene, og den går altfor fort.. Men det er jo klart, det kan jo hende jeg får for mye t3 og må redusere thyroiddosen og supplere med t4.. Grubler litt på 2.25 - 2.5 grain thyroid pluss 12.5 - 25 mcg levaxin..

Er det slik at fritt t3 reduseres når man får mere kortisol i kroppen?? Syns jeg leste om dette et sted.. Finner ikke svar på dette i de eldgamle anatomibøkene mine..

[Blondie]

Heisann Jeanette78
Som du kanskje vet krangler mine binyrer også endel. Jeg vil derfor gjerne høre hvordan du opplever endring i antall doser fremover. Når jeg stod på syntetisk medisin tok jeg tre doser hvorav den største om morgenen. Nå tar jeg kun to etter anbefaling fra legen. Synes ikke jeg merker noen forskjell på dette. Tenker du at flere mindre doser er mindre belastende for binyrene dine?
Håper du finner løsningen for deg

[Jeanette Ws.]

Heisann Jeanette78
Som du kanskje vet krangler mine binyrer også endel. Jeg vil derfor gjerne høre hvordan du opplever endring i antall doser fremover. Når jeg stod på syntetisk medisin tok jeg tre doser hvorav den største om morgenen. Nå tar jeg kun to etter anbefaling fra legen. Synes ikke jeg merker noen forskjell på dette. Tenker du at flere mindre doser er mindre belastende for binyrene dine?
Håper du finner løsningen for deg

Akkurat i dag tenker jeg det.. hehe... i hvertfall behøver ikke binyene produsere så mye cortisol hver gang t3 kommer inn i systemet..

[Jeanette Ws.]

Akkurat i dag tenker jeg det.. hehe... i hvertfall behøver ikke binyene produsere så mye cortisol hver gang t3 kommer inn i systemet..

Hmm.. i dag har jeg kuttet ned til 2.25 grain thyroid, og supplert med 25mcg levaxin... og føler meg enda bedre enn i går faktisk.... jeg har tenkt og tenkt, og de siste prøvene sier jo at jeg trenger mere t4... Og pulsen som har vært altfor høy, er nå mye bedre... Enda pønsker jeg på mere t4, og håper endelig leaxinen oppfører seg mye mere annerledes med thyroid i systemet...


Er det ikke slik at binyrene kutter ned på aktiviteten hvis det kommer for mye fritt t3 inn i systemet, selv om de er friske også? Tror uansett binyrene mine trenger rehabilitering etter levaxinperioden.. men mange teorier svirrer oppi hodet.. Vi er jammen forskjellige vi menneskene..

Forresten, takk skal du ha Blondie.

[Jeanette Ws.]

Her kommer noe jeg har jobbet med en stund i meg selv, og som det ser ut som jeg må ha en enda større bevissthet rundt nå. Jeg har trette binyrer...


Her har jeg lyst til å komme inn på et viktig psykologisk aspekt, fra et psykodynamisk perspektiv...

Hvorfor higer noen av oss etter det perfekte, det vellykkede.. eller noe i den duren.. Hvis vi ser bort fra kulturelle årsaker...

Fra et psykodynamisk perspektiv, kan noe av årsaken ligge her.. Mange av oss er vokst opp i familier der en ikke blir sett og anerkjent for den en er, men for det en gjør.. Dette er ikke så uvanlig..
Sett i fra et slik perspektiv, vil anerkjennelse for de følelsene vi viser (for den vi er), være som et slags reisverk i selvfølelsen/identiteten vår.. Jo mere vi har blitt anerkjent, jo sterkere står "byggverket" i stormene.. Samtidig er det flere andre aspekter som gjør oss "sterke" ut i fra et slik perspektiv,men jeg holder meg til anerkjennelsen av følelser her og nå..

Og hvis identiteten er bygd opp av " jeg må gjøre for å være", blir det slitsomt å være også..

Jeg har jobbet mye med meg selv; har jobbet mye med å finne ut hvorfor jeg gjør det jeg gjør... Hvorfor MÅ jeg ut å jogge nå, hvorfor MÅ jeg absolutt ta min tredje videreutdanning, hvorfor MÅ jeg jobbe 100%? Er det ikke godt nok at jeg er en god mor, jobber endel, trener litt og har det bra? Jo, absolutt vil mange si, men en del av meg er lært opp til å gjøre, så derfor må jeg gjøre for å være noe..

Nå har jeg kniven på strupen.. jeg har binyretretthet; nå må jeg bevise at jeg har blitt bevisst; at jeg klarer å se meg selv, min adferd og samtidig klare å identifisere hva jeg "egentlig tenker og føler"... For ikke å gjøre noe feil!! Jeg kan ikke hevde meg selv ved stadig vekk med å gjøre, jeg må være, og stole på at det er godt nok.. Jeg må lære meg selv å kjenne, mine mønstre, reaksjoner osv.. og være bevisst.. "Hvorfor er jeg irritert på barna mine nå?", jo jeg er sliten, ergo må jeg hvile.. "Hvorfor er jeg rastløs og vil jogge en tur?", jo jeg er egentlig trist og bør kanskje ringe noen i stedet, fordi dette virker bedre for meg når jeg er trist..

En vanskelig og uoppnåelig oppgave? En lærer så lenge en lever, det er sikkert, og dette er jo på mange måter en livsoppgave.. Men det handler om å ikke ødelegge seg selv oppe i det hele, "flink jente" skal jeg være, men ikke alltid fordi jeg har gjort noe større...

[Delisa]

Bra formulert, så takk for at du delte.

Sjølv er eg nokså fri for flink-jente-symptomar. Tenkjer at det viktigaste eg kan vera nå, den einaste hesten eg satsar på kan du seie, er å vera mor: "good-enough-mother" for å seia det med Winnicot.

Så får det vera det same med alt som tidlegare betydde mykje meir og fyllte heile tida mi.

Jobbar meg seksjonsvis gjennom eit nedstøva hus (byggestøv...), trener når eg har tid og lyst+ork, har ein heller mager omgangskrets, er totalt utanfor når det gjeld mote og kva som er såkalla "in". Og best av alt jobbar eg redusert og vurderer ytterlegare reduksjon.
70% av tida føles det greitt på denne måten.

[Jeanette Ws.]

Vær deg selv, og stol på deg selv!

[BeritM]

Bra skrevet, Jeanette Det er jammen en del nye utfordringer som står for døren nå, ja.... Føler jeg må redefinere mye i livet; vennskap, jobb, økonomiske prioriteringer. Enig at det er vanskelig å innse at man antakelig må gi avkall på noen av tingene man liksom SKAL gjøre; jobbe fullt, se venner minst en gang i uken, trene, være engasjert i noe utenfor jobb osv.

Har likevel kommet til en erkjennelse at noe må gjøres mht jobb (ønsker redusert stilling men da må jeg bytte jobb- ingen jobber redusert i min nåværende jobb, er ikke kultur for det) og at jeg muligens kommer til å miste noen mer eller mindre overfladiske vennskapsrelasjoner. Når erkjennelsen først er der, er det ikke så ille likevel. Har på mange måter fått et mer avslappet forhold til meg selv og omgivelsene.

Tenker også at det går an å gjenoppta aktiviteter/livsstiler på sikt, om man skulle bli bedre (og det satser vi jo på!). Men akkurat nå og kanskje de nærmeste årene er det nok lurt for min del i alle fall at jeg roer ting ned. Særlig med tanke på at jeg oppi det hele har små barn som har rett til å få det de trenger.

[HildeM]

Jeg har ikke fått konstatert noen problemer med binyrene men sliter med noe av det samme. Jeg har alltid vært skoleflink, og jeg har nå begynt på universitet. Jeg har også vært veldig engasjert i foreninger. Nå som jeg er syk kan jeg ikke konsentrere meg så mye og jeg har vanskelig for å lese. Og jeg har ikke så mye energi til å drive foreningsarbeid lenger. Så de tingene som var litt "min greie" føler jeg at har blitt tatt fra meg.

Jeg føler et press innenfra til å prestere for jeg vil jo. Det er bare energien til å gjøre det som ikke er der. Så da er det bare ennå mer frustrerende at folk utenfra, i mitt tilfelle foreldrene mine som jeg forsatt bor ho, presser på. Jeg tror de prøver å gi meg skyldfølelse nesten for at jeg er lat eller giddaleus.

Hver gang jeg prøver å snakke med mamma er løsningen hennes bare "bli frisk" hva med mellomtiden? Er det ikke dette jeg har prøvd på det siste året uansett? Det er vanskelig nok å utlevere om seg selv om ikke ens nærmeste ikke skal avfeie det i tillegg. Jeg har ihvertfall nå fått innsikt i å være syk, og kan vise mer forståelse for andre når de har det vanskelig. Og det er jo en positiv ting.

Jeg liker ikke spørsmål som "hvordan har du det?" og "hva driver du med for tiden?" Det er jo selvfølgelig godt ment men jeg føler meg ofte "mislykket" når jeg svarer. Men det virker som om samfunnet er slik at man alltid skal gjøre noe, alltid prestere noe, alltid oppnå noe og gjøre framskritt. Da er det ikke lett å ville men ikke kunne.

Avslutter med litt håvamål her: En er ikkje ussel selv om helsa er låk