Dagboken til Vibeke W

[Anisa]

Kjære Anisa tusen takk, jeg ble rent rørt over din omsorg her!

Dette er absolutt viktige ting å ta med til legen min! Endoen jeg var hos var jo dyktig og stilte mange soørsmål og tok mange blodprøver. har purret på epikrisen der, så får håpe den kommer snart (var der12. januar). Men han mente at det kunne være at antistoffene er skjulte hos meg (?) og derfor tok han noen prøver som han dyrket fram på en annen måte enn de vanligvis gjør.

Men det er interessant det du skriver om NÅR jeg begynte å få struma. Jeg vet med sikkerhet at jeg hadde en liten struma for 6 år siden. Da gikk jeg til legen med dette (og endel andre ting) og han sa jeg hadde en liten struma. Jeg husker det meget godt, og jeg hadde hatt den lille klumpen der på ca 1 cm i mange år før det. Nå er det jo mye større, dog noe mindre enn i høst. Da ble den målt til 9 cm, nå er den ca 7 i diameteren.
Ingen har undersøjt hvilken type struma jeg har, generelt har det vært liten interesse for denne klumpen, og jeg har bedt legene om å kjenne på den ved undersøkelsene. Den kjennes myk og glatt ut, kanskje derfor de ikke undersøker den videre? Men det bør jo kanskje gjøres noe med det nå som jeg ikke blir frisk?

Dette med jod-mangel skal jeg virkelig følge opp. Jeg har den siste måneden lagt om kostholdet faktisk, etter at jeg brukte disse enzymene til alle måltider i 2-3 uker. Nå spiser jeg stort sett animalsk fett og jeg har redusert vesentlig på karbohydratene. Magen tåler kostholdet overraskende bra. Så det blir ikke vanskelig å kutte ut olivenoljen jeg bruker i maten før en måling av jod!

Igjen tusen takk for dette. Jeg har lenge tenkt å oppdatere tråden her lenge, men så ventet jeg på svar fra spesialisten også varte og rakk det jo så lenge.
jeg skal oppdatere her igjen når jeg har fått svar fra legen. Det er godt å ha flere tråder å nøste opp i, da blir ikke like håpløst som en lost case.

Selv tak Jeg er også rørt over, at du er rørt.

Det har overrasket mig, at du har så effektivt, omlagt kosten til mættet fedt. Men jeg havde jo også mistanke til, at det var fordøjelsesenzymer, der var problemet. Især efter at jeg har erfaret flere, der ellers "kastede op" bare de så på et flæskesvær... pludselig kunne nyde en smørklat på deres mad, efter at de fandt ud af det med enzymerne.

Uanset årsagen til, svækker fejlfunktion i T-hormoner, så at sige - alle livsprocesser i kroppen. Det er derfor at der findes så mange symptomer på disse sygdomme. Så mange, at flertallet af læger, og selv mange af de syge - faktisk tvivler at alle disse dårligdomme kan stamme fra fejl i stofskiftet. Det er ikke logisk, tænker de, men det ER faktisk logisk, forudsat at man fatter at fejl i stofskiftet ytrer sig igennem symptomer fra alle organer og alle væv, hvis funktion opretholdes gennem T-hormoner. Det er faktisk hele kroppen, der er påvirket og set i dette lys - kan symptomerne komme fra alle dele af kroppen.

Jeg har efterhånden erfaret og lært, at når man får sat skik på sin mavesyre og på fordøjelsesenzymer - letter en stor del af de, ellers så plagsomme symptomer, og man får det bedre af at erstatte, hvad fejl i stofskiftet har reduceret.

Det er virkelig godt gjort, VibekeS. Det er ikke altid så nemt, at vove pelsen og give sig i kast med eksperimenter. Det glæder mig at du turde.

[VibekeW]

Ja det hadde en markant og kjapp effekt å ta fordøyelsesenzymet! Helt utrolig, men ikke før jeg tok en til hvert måltid. Så er det kroppen som selv har styrt mot mer fett på en måte. Jeg har jo levd lavkarbo i mange år, men pga magen og luft og smerter måtte jeg holde meg unna mettet fett. Nå er det smør i eggene til frokost og fløte i sausen eller brokkoli og blomkålmosen. Kjøtt reagerer jeg heller ikke så mye på, og fordøyelsen er bra.
Etter 2-3 uker men ensymer til hvert måltid endret det seg, fordøyelsen ble hard og mørk, så da kuttet jeg ut enzymene. Effekten har vedvart (men med normal avføring). Nå går jeg endatil litt ned igjen. Ikke at jeg egentlig trenger det nå, 2-3 kg unna normalvekten, men lavkarbo er jo vektregulerende.

Men igjen takk for oppdateringene over her, jeg skal forfølge dette videre og få sjekket strumaen og jod-nivået mitt
Fikk nytt håp om å finne ut av dette nå i dag.

[VibekeW]

Standard Sv: Ny gutt med høyt stoffskifte

Sitat Opprinnelig postet av VibekeS Vis post
Har forøvrig også smerter i ryggen, mellom skulderbladene, og i skulderen og ned i armen på høyre side. Jeg har bedt om å få sjekket om jeg har betennelse i galleblæren. Men det er jo som å famle i blinde.

Vibeke, har du fått sjekket hjertet ditt? Dette høres litt faretruende ut som hjertesykdom for meg? Satt nettopp og leste i avisa om kvinner og hjertesykdom, og symptomene er ofte mer diffuse og mindre karakteristiske enn hos menn. Smerter i ryggen, nakken, kvalme osv var ikke uvanlig. Du har jo i tillegg smerter ned i armen på høyre side?

Hei Bettie R, jeg kopierte svaret ditt fra den andre tråden inn i dagboken min, jeg. (Ikke helt profft, men jeg gjorde mitt beste)
Jeg har ikke sjekket hjertet nei, har ikke tenkt tanken engang. Men takk for tips! Listen over hva jeg vil ta opp med legen neste gang begynner å bli lang, og det er bra!
Men blodtrykket mitt er bra da, og det har det vært hele veien, så vidt jeg vet. Det som faktisk har bekymret meg de siste ukene, er at det svimler veldig for meg av og til. Jeg kan sitte på en stol, og plutselig så svimler det og rommet beveger seg og jeg må holde meg fast. Dette kommer ikke i forbindelse med at jeg reiser meg fort eller noe, det bare skjer. Veldig ubehagelig, og jeg blir kvalm etterpå.

[VibekeW]

Da har jeg ringt medisinsk avdeling på Haukeland, og et notat er visstnok på vei til meg i posten. På tide, siden undersøkelsen med alle blodprøvene var 12. januar.... Hvis jeg fikk korrekt informasjon via telefon er alle prøvene fine, og min Ft4 er på vei ned (25 hvis jeg ikke husker helt feil, mot 27 før jul). Man regner med at jeg vil bli frisk uten hjelp av medisiner. Skal skrive mer utførlig når jeg får brevet.

Men - jeg har et spørsmål - kan man ha slitne binyrer med høyt stoffskifte?

jeg har endel av symptomene, men ikke alle. Det jeg kjenner meg mest igjen på, er at jeg blir utmattet av aktivitet. SOm nå, hadde noen flotte dager i begynnelsen av uka, masse som skjer på jobb og høy aktivitet, altså mye skriving og forsning, ikke høy fysisk aktivitet ;). Og i går bare klappet jeg sammen, og måtte bare pakke sekken og dra hjem og sove og sove og sove. Gikk en lang tur med hunden min i går kveld i øs pøs regnvær, og det var herlig, men sover dårlig om nettene. Svetter mye, er urolig, drømmer mye. Men dette kan jo også være det høye stoffskiftet, siden pulsen går opp fra 60 på mandag til 80-90 nå.

Jeg skal på noen undersøkelser framover. I mars skal jeg til GL og undersøke smertefulle eggstokker, og i april har jeg fått time til ultralyd av gallebæren. Men jeg er veldig i tvil om hvordan jeg skal håndtere tilstanden min. Jeg er mye bedre enn i høst, skal kjeg stole på legene som mener jeg blir bedre og til slutt helt frisk bare ved å vente og ta det med ro? Eller bør jeg stresse legen til videre undersøkelser?

På listen over ting jeg vil bli undersøkt for er: Jod, ultralyd av strumaen, binyrer.
Og der fant jeg vel svaret selv....det er jo ingen grunn å vente...., men bare å bestille en time. Lurer også på å benytte meg av en annen lege, en second opinion.

[Vigdis]

Problemer med binyrer kan alle få. Det finnes masse blogger rundt omkring som handler om det. Og det er også mange mennesker uten stoffskifteproblemer som får det, kun som en slags stresstilstand. Du kan få det av traumer, stress og mange andre årsaker. Går du til en lege som kan ta spyttprøve? Kun blodprøve gir vanligvis ikke noe godt svar på tilstanden til binyrene

[VibekeW]

Problemer med binyrer kan alle få. Det finnes masse blogger rundt omkring som handler om det. Og det er også mange mennesker uten stoffskifteproblemer som får det, kun som en slags stresstilstand. Du kan få det av traumer, stress og mange andre årsaker. Går du til en lege som kan ta spyttprøve? Kun blodprøve gir vanligvis ikke noe godt svar på tilstanden til binyrene

Takk skal du ha det var bare det at jeg hadde lest så mye om bin\yrer og lavt stoffskifte.
jeg kan ta det opp med legen min og spørre. Det ør jo ikke være noe i veien for å teste dette. Og jeg har vært utsatt for mye stress i forbindelse med fødsel av min yngste datter for 2.5 år siden og alt det dette førte med seg (f eks ikke sove gjennom natta før hun var 1.5 år). Dette var en voldsom påkjenning for min gamle skrott som var 41 år da hun ble født ;9

[Anisa]

Takk skal du ha det var bare det at jeg hadde lest så mye om bin\yrer og lavt stoffskifte.

Det er nok fordi det er her på forummet, at du har læst mest om det. Afhængig af hypothyreosens "grad" (varighed, mild/svær, ingen behandling/underbehandling osv.) udvikler (nærmest) alle binyreproblem hen ad vejen. Kun en hurtig diagnose og tilstrækkelig behandling af hypothyreose, kan på sigt forebygge/forhindre overbelastning af binyrerne, men med lægernes egen opfindelse "subklinisk hypothyreose", bliver "høsten" af ødelagte binyrer - stor.

Ellers kan man udvikle overbelastningsskader af binyrer ved så dagligdags begivenheder/perioder, som f.eks. en hård eksamensperiode, eller vedværende dårligt psykisk arbejdsmiljø (mobning), eller anden vedværende ("håbløs") psykisk belastning, hårde graviditeter, bristede drømme, eller vedværende intens arbejdsindsats herunder "karriereræs", eller alt andet man udsætter sig for (eller udsættes for), der kræver stor viljestyrke og udholdenhed at stå igennem.

Vi har alle vores individuelle "tærskler" for, hvor meget belastning vi kan tåle. Nogle kan præstere hvad som helst, og udholde hvad som helst, mens andre kan kun opnå samme resultater ved at styre deres liv/præstationer med deres viljestyrke, uanset at deres biologiske/hormonale tærskler ligger for lavt til, at kroppen kan "følge med", dvs. fungere og støtte sin vært under disse præstationer. Overskrider disse præstationer kroppens egne tærskler for den hormonale support længe nok, vil kirtlen bryde sammen før eller senere.

Nu er det ikke sådan, at man er en "svækling" fordi ens hormon-tærskler ikke kan magte de præstationer, man byder sig selv. Problemet er nemlig mest udbredt hos de viljestærke og hos dem, der er opdraget til troen på, at "enhver kan, hvad enhver vil", som om det kun var spørgsmål om et valg. Men hvis personen sætter sig urealistisk enorme mål, som måske intet menneske kan honorere - psykisk/hormonelt, men som vedkommende tvinger sig selv til at udholde, vedværende forcerer, og bliver ved med fordi "man kan hvad man vil" - bliver det ikke spørgsmål OM, men NÅR den hormonelle balance bryder sammen - selv hos dem uden hypothyreose.

[VibekeW]

Takk for et veldig utfyllende og bra svar Anisa!

Ganske så skremmende - minner om en form for utbrenthet?

Dette er absolutt noe å sjekke opp i for meg, har nok presset meg for mye i flere perioder av mitt liv, og fått meg noen alvorlige smell og tilbakeslag.

Og for hver gang så har jeg blitt mer var for stress og overbelastning, blitt syk og fått feber av å presse meg det minste når jeg kjenner meg sliten.

I mange år har jeg kjent dette. Det begynte da jeg var 24 år og fikk mitt 2. barn på kort tid. Jeg tok utdanning, tok ingen pause fra studiene da jeg fødte min sønn, og fullførte utdanningen med glans -de beste karakterer og skussmål. Men som menneske var jeg nok helt forferdelig, veldig kort lunte og var i konflikt med de fleste.

Etter 3 år i jobb knakk jeg fullstendig sammen og har etter det ikke kunnet jobbe i noe fysisk arbeid. Lenge var jeg sykemeldt, samtidig som jeg levde i et forferdelig ekteskap som holdt meg nede psykisk. Jeg hadde null tro på meg selv og mine evner.

For 12 år siden ble jeg heldigvis skilt, og som 32 åring begynte jeg å leve igjen, studere igjen til et yrke jeg kunne mestre, og hadde det bra. men så ble jeg (som beskrevet før) syk igjen for 6 år siden, da var det PCOS og insulinresistens. Veldig stressende for kroppen, men jeg ble jo frisk igjen.

Da jeg som 41 åring ble gravid - helt uplanlagt - visste jeg at dette ville være en stor påkjenning for kroppen. Og det var det virkelig, og jeg har vel aldri kommet meg etter graviditeten og spesielt fødselen som var helt grusom. Jeg vil kalle det for den mest skremmende opplevelse i mitt liv, og jeg trodde jeg skulle dø.

Så i høst var jeg igjen helt på felgen, og nå er jeg her. Tåler ikke noe stress og press overhode. Men jeg er flink til å kjenne når jeg må ta pause, og vet veldig godt at om jeg ikke respekterer kroppens grenser, så blir jeg bare veldig syk.

Så jeg trenger kanskje tilskudd av kortison?

nei, jeg må virkelig komme meg til legen igjen og grave videre.

takk for at dere hjelper meg å sortere tankene og bli mer bevisst hva det kan være!

(jeg har en tendens til å glemme alle plagene de dagene jeg er i fin form. Da er liksom alt radert ut og jeg er overbevist om at jeg vil bli helt frisk igjen)

[Vigdis]

Jeg kjenner igjen den kurven du beskriver. Du har gått på den ene smellen etter den andre, og for hver gang har terskelen for stress blitt lavere. Jeg håper du får hjelp snart og finner ut hva det er

[VibekeW]

Hei igjen. Da har jeg omsider fått svar fra spesialisten jeg var hos på Haukeland.
Eystein Husebye skriver blant annet:

Vurdering: Pasienten har ingen sikker hyperthyreose. Prøver ved konsultasjonen kan skyldes interferene antistoffer eller polymorfisme/mutasjon i TSH.receptoren eller T3 -receptoren som er kompensert. Hun sier imidlertid at det er målt prøver hos dr. hetland flere år tilbake, da hadde hun helt normalt fritt T4 - dette peker mot analysefeil.

Det foreligger ikke sikker funksjonsforstyrrelse i thyreoidea. Hun har også spontant blitt bedre. Kontrollerer prøvene (normale inkludert Borreliaprøver).

Mvh Eystein Husebye

(Tidligere i brevet står det at jeg fortsatt har 27 i Ft4, og at thyreoidea kjennes, men at den ikke er forstørret).

Ja så hva er egentlig konklusjonen her da? At jeg bare har høyt fritt T4, men vi vet ikke hvorfor?

- Uansett, jeg har nå bestilt ny time hos Aanderud på Volvat og skal dit 28. mars. Ellers er det vel det samme. Kaos inni meg og utenpå (huset ser bombet ut), jeg jobber hjemme og er egentlig i en god periode med jobbingen. Men det sliter på at det er så seigt og treigt her, at jeg blir så fort utmattet.


Oioi, og der ringte fastlegen til meg! Jeeze, hva skjer.....
Han gikk igjennom brevet i alle fall, og at Husebye har konkludert med at dette ikke trenger behandling eller videre oppfølging. Men jeg fikk i alle fall sagt ifra at jeg er bekymret over at jeg ikke blir bedre, så han ville at jeg skulle komme inn og gjerne sjekke kortisolnivået. Så endelig skjønner han kanskje at dette ikke bare går over av seg selv....Jeg fortalte også at jeg har en mistanke om at dette henger igjen etter at jeg fikk min datter, og dette ville han også gjerne diskutere videre med meg under en konsultasjon.