Jeg fikk diagnosen hypothyreose for 5 år siden. Jeg fikk beskjed om det på telefonen av kontordama på legekontoret mens jeg sto på jobb.. Jeg dro på skuldrene å tenkte at lavt stoffskifte er vel ikkeno stress.. sykdommen har jeg nok hatt i ett par år før jeg fikk vite også. Da jeg kom til legen for å få informasjon om det så tok legen så lett på det, så da gikk jeg fra legekontoret med en resept i handa og i god tro om at ingenting var feil med meg. det inntrykket jeg fikk var at lavt stoffskifte var på lik linje med da jeg fikk beskjed om at jeg hadde for lite jern i blodet. Spis leverpostei...

Den troen har jeg altså gått med i 5 år. Det var ikke før jeg fant dette forumet at jeg forsto at jeg ikke er den late jenta som jeg alltid har trodd jeg har vært. Jeg har jo lest litt om symptomer på nettet, så har visst at det kanskje hadde noe med saken å gjøre. Jeg har hele tiden følt at jeg er en lat drittunge som til tider ikke orker å gjøre noe, som kan ligge å sove til 15.00 på dagen, komme for sent til skole og jobb. Jeg ble faktisk kastet ut av skolen etter første termin, 2året på vgs pga. forsentkomming, rett og slett fordi jeg ikke har klart å komme meg opp. jeg har følt meg utslitt etter den minste lille ting. folk rundt meg har klaget på hvor lat jeg er, at jeg er tiltaksløs og kjedelig. jeg har følt meg totalt misslykket, å jeg har presset meg selv til å komme meg opp av sofaen å være sosial. jeg vet ikke hvor mange kvelder jeg har grått av utmattelse, å da har jeg følt meg enda mer misslykket fordi jeg ser folk har så mye mer overskudd og energi enn meg. Har lurt mange ganger på hvorfor jeg ikke kan være som alle andre..

Noe jeg kanskje ikke har nevnt er at jeg går umedisinert, rett og slett fordi jeg hele tiden har trodd at det bare var en filleting som ikke hadde noe å si på livskvaliteten min...... helt til jeg starta å lese på dette forumet.. Jeg starta å gråte flere ganger over ting jeg leste, for diverse ting gjenkjente jeg meg så godt i at jeg nesten skulle tro jeg hadde skrevet det selv. det ble en blanding av glede og fortvilelse.. glede for å endelig få vite at jeg ikke er alene, å at jeg ikke er den late jenta jeg alltid har fått høre at jeg er, og som jeg selv har trodd. også fordi nå vet jeg at noe kan gjøres, å jeg kan kanskje leve litt jeg også. fortvilelse fordi jeg ikke vil ha en sykdom som preger livet mitt, og fordi jeg leste på forumsiden som heter "lavt stoffskifte og dødlighet". tenker også på hvor anderledes livet mitt kunne ha vært hvis jeg hadde gått på medisiner, jeg hadde kanskje klart å fullføre skolen? kanskje kunne jeg holde på en jobb i mer enn ett år? (sluttet pga. utmattelse). kanskje jeg ikke hadde mistet så mange venner, fordi jeg heller valgte å være asosial?

Grunnen til at jeg søkte etter info om hypothyreose var fordi en venninne av meg fortalte meg at det ligger mer i det enn jeg tror. Hun hadde skjønt det, men jeg trodde henne ikke. jeg valgte uansett å google det fordi jeg har vært så utrooolig sliten i det siste, å det skader jo ikke å ta ett lite google-søk. ett søk som nå viser seg at jeg kanskje får forvandlet livet mitt fullstendig.. er i allefall lov å håpe! i allefall, jeg har vært så sliten og tiltaksløs i en langlang periode nå, å har gått arbeidsledig i noen måneder. pappan min har masa no ekstremt på meg når det gjelder å skaffe meg en ny jobb, etter en stund braset jeg ut i sinne å sa at han til helvete skulle slutte å mase. jeg synes det var mye lettere å bli sint, fremfor å si at jeg var sliten.. hva er det for no unnskyldning liksom? han ga seg med å mase, utrolig nok, men jeg må jo få meg en jobb, selv om jeg får tårer i øynene bare å tenke på det.

Legen min sa jeg hadde ekstremt lavt stoffskifte, å jeg vet jeg burde starte på medisiner. problemet er at jeg ikke har penger til lege/blodprøve/resept/medisiner. Vet at økonomi ikke hører til i dette forumet, men det blir ett problem i ett problem for meg iom. at jeg ikke jobber, å jeg er så dum-sta at jeg ikke vil gå til nav å få hjelp. jeg lever på dagpenger som skal dekke husleie og en regning jeg nedbetaler, etter de to tingene er betalt har jeg ca 460kr igjen i mnd som skal dekke mat og røyk, så lege blir automatisk utelukket, selv om det på sikt kan hjelpe meg å komme meg ut i jobb igjen. en annen ting er at jeg er skrekkelig redd for blodprøver. jeg takler det ikke, å det har vært hovedsaken hele veien til at jeg ikke har gått på medisiner. jeg får helt noia av det, å når blodprøven er tatt, så føler jeg meg ikke lettet, starter spontant å tenke på at det kun er en mnd til neste gang. men jeg må vel bare bite i det sure eple å hive meg ut i det.

Det var litt deilig å få skrive det ned, for dette er noe jeg aldri noen gang har fortalt til noen, fordi jeg har trodd selv at jeg var en sippeunge uten like! og at jeg vet at ingen ville forstå. jeg viste pappa en faktaside om hypothyreose da jeg fikk diagnosen, ikke var han intr i å lese det, å det han leste trodde han vel ikke på, å jeg klandrer han ikke, for jeg trodde det jo ikke selv. det ble for "oppned" å lese på legesider-på-nett.. det var så uekte og så upersonlig på en måte.. kanskje jeg burde vise han dette forumet? det er viktig for meg at de rundt meg forstår. det har vært ett savn. nå som jeg forstår selv, så er det allefall viktig for meg at de nermeste også vet hvordan det er.. hvis ikke tror jeg at jeg vil stå på stedet hvil.

åguuud så deilig det var å skrive ned så mye frustrasjon og tanker jeg har hatt gjennom årene.. og GUUUD så deilig det var å få en bekreftelse på at jeg ikke er alene.. takk til dere som gadd å lese dette her, om det er noen da.. :P

Jeg skrev ett spørsmål på en tråd:

"Jeg sitter nå å skal skrive en mail til pappa om litt informasjon om hvordan det er å leve med hypothyreose, lettere å få fram orda hvis jeg skriver.. trodde jeg! jeg vet han ikke vil forstå hvis jeg sender over en del faktaopplysninger, det tok ikke jeg selv seriøst heller. Jeg tenkte jeg kanskje kunne lime inn noe av de tingene som har blitt sagt her på forumet om utbrenthet, men jeg tror virkelig ikke han vil forstå.. Hva i alle dager skal man si til en "uteforstående" for at han skal få ett lite innblikk i hvordan det er å leve med en sånn sykdom? han er ikke den som forstår så godt når det kommer til helse og sånt. han har aldri tatt meg seriøst på noen ting. har hendt at jeg har brekt bein i kroppen, klaget, ikke blitt tatt seriøst, å det hele har endt opp med at jeg har spart opp mine egne penger å dratt til legen flere måneder etterpå å fått bekreftelsen på at det er brudd.. eneste gangen han tok meg på ordet var da jeg forstuet nakken.
Det var bare ett eksempel på hvordan han forholder seg til sånne ting. det er veldig viktig for meg at han forstår meg, men jeg vet bare ikke hva jeg skal si. jeg trenger også litt hjelp av han for å komme meg til legen (jeg går umedisinert nå, å har alltid gjort det. nå orker jeg ikke mer). er det noen som har noe forslag?"


Det tok ikke mange minuttene før jeg valgte å bare ringe han. prøve å flette inn litt om hva jeg har lest her. jeg rakk å nevne det så vidt, at jeg måtte til legen, jeg rakk ikke å si mer før han avbrøt meg å sa at han kunne hente meg når han var ferdig på jobb, så kunne jeg gjøre litt husarbeid hos han for å tjene penger til legeregning. Jeg vet jeg ikke kan forvente at han skal betale for meg, men jeg ble så frustrert at jeg starta å gråte da vi la på.. jeg orker virkelig ikke å starte å vaske huset hans nå. jeg eier ikke overskudd overhode. jeg sitter fremdeles i morgenkåpa, noe jeg har gjort siden jeg sto opp. jeg ble også frustrert fordi jeg VET jeg ikke kommer til å bruke de pengene jeg tjener til å gå til legen, for jeg har ikke en eneste matbit i kjøleskapet å jeg er sulten..

Jeg har ikke gjort noe annet enn å klage nå. føler meg skikkelig ussel, men tror jeg er inne i en veldig dårlig periode nå. Min kjære venninne døde her om dagen, vet dere hva? jeg orker ikke engang å være lei meg. hvor kald er ikke jeg? en venninne tok selvmord, å jeg sitter bare å tenker på meg selv og hvor ille jeg har det...