Nytt tema ?

[Jeanette Ws.]

Takk for varme tilbakemeldinger

Nå blir det kanskje et dillemma "her inne" fordi det finnes alltid mennesker som sårt trenger hjelp vs hvem som har anledning til å hjelpe. Det finnes alltid en motivasjon til å hjelpe et menneske i krise/nød som er så enkelt som å vise medmennesklighet og av nærhetsetiske grunner.

Men det er heller ikke noe som er så skadelig for et menneske å ikke være tro mot seg selv; med dette mener jeg at en i størst mulig grad skal kjenne etter om de valg en gjør kjennes ekte, slik at en ikke lever i falskhet med seg selv. Rent psykologisk er det å leve "i falskhet med seg selv", over lang tid, en meget effektiv måte å bli psykisk syk på. Det jeg vil fram til er at hvis en føler seg f.eks for syk til å hjelpe, ikke føler at en har tid/anledning til å hjelpe fordi andre ting i livet føles mere meningsfullt og viktigere så skal en kanskje lytte til seg selv og i mest mulig grad gjøre de tingene som føles ekte. Og så er det noe i det at den hjelpen en får som sårt trengende, skal føles ekte og hjertevarm også?

Men jeg mener absolutt ikke at en skal være egoistisk, det er ikke det "å være ekte" handler om rent psykologisk sett. Det er vel kanskje så enkelt som at alle hjelper til i den grad de føler de kan/har anledning til å hjelpe som blir til det beste for alle?

Er så glad i diktet "Du skal være tro" av Andrè Bjerke. Den første gangen jeg leste det føltes det som et hardt slag i mellomgulvet.. Da skjønte jeg liksom noe jeg skulle forstått for lenge siden:



Du Skal Være Tro

Du skal være tro.
Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt...

Når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro
når din handling overdøvet
lyden av ditt eget hjerteslag?

Var du tro når du ikke bedrog
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei

Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg

da var du tro!

Andrè Bjerke

Peace and love

Jeanette

[rexxy69]

Så enkelt og samtidig så vanskelig og tankevekkende - jeg har fått ett nytt favorittdikt!
Takk Jeanette