Hypothyreosen og meg

[Hansen]

Tror jeg vil gi mitt betyg av Dr. Steinar Westin. Det syns jeg den fortjener, selv om den er noen år gammel nå.

Oftere enn før ser vi at den som rammes av sykdom selv forteller sin historie. Når det gjøres med slik klarhet og refleksjon som det Audhild Løhre gjør her, bør det få enhver til å lytte. Sjelden har jeg lest en så nøktern og samtidig levende ærlig beretning fra innsiden hos den som rammes av kronisk sykdom, i dette tilfellet snikende svikt i produksjon av kroppens stoffskiftehormon. Når forbrenningen gradvis skrus ned mot sparebluss, skjer det endringer i mange livsfunksjoner, uten at det nødvendigvis oppstår symptomer fra selve skjoldbruskkjertelen, selve produsenten av stoffskiftehormonet tyroksin.

Thyroxin er jo en felles betegnelse på alt det som lages av skjoldbruskkjertlen. Således heter det : ... produsenten av stoffskiftehormonene under fellesbetegnelse Tyroxin.

Det er dette som kan gjøre sykdommen så vanskelig å finne for oss leger. Alle ønsker vi å kunne gjøre som dr. Ola Lilleholt i Rindal, stille diagnosen i døra, ta de nødvendige prøvene, og få behandlingen igang raskt. Sånn sett er hypotyreose en ønskesykdom for moderne medisin. Vi vet hva den skyldes, vi har greie laboratoriermetoder for å finne den, og ikke minst, vi har en enkel, billig og effektiv behandling i form av tyroksintabletter.

Her gis det jo dessverre det intrykk at behandlingen man bruker er bra, at man stoler på den feilsøking man bruker, og igjen tror man at man behandler med Tyroxin.
Det er den som mottar hormonbehandling med Tyroide hormoner som kan si at man behandles med Thyroxin.
Dagens behandling går ut på å vrake alle kjertlens hormoner untagen T4, og T4 er bare en del av Tyroxinet som kjertlen produserer.
Jeg mener man kan beskylde hele behandlerkorpset for en bevisst tilsnikelse her. Deres behandling foregår IKKE med Tyroxin, men med et kunstig frembrakt T4-molekyl.

Hvorfor da all denne kritikken over at leger ikke stiller diagnosen? Audhild Løhres beretning gir egentlig noe av svaret, nettopp med denne skildringen av hvordan symptomene kan komme så langsomt, så snikende, og være så allmenne at de lett kan mistas som uttrykk for tretthet, slitenhet, dårlig form, for mye å gjøre, en skjult depresjon, eller det vi alle på noen tidspunkter tenker, - kan det være alderen?

Og..... skal vi legge til hypokondri ? Tror svært mange med lavt stoffskifte har fått denne - om ikke annet i all "hemmelighet" - men nå skrev han ikke det da, så ha denne mannen unnskyldt.
Likevel vil jeg kritisere hans bagatellisering av de symptomer han nevner - for hva gjøres for å behandle dem ? Man har jo gått den tunge veien og blir vel sendt hjem med psykofarmika eller råd om å mosjonere ?

Pasienter med slike hverdagsplager og bekymringer har vi flere av hver eneste dag på kontoret i allmennpraksis. Vi har tenkt at antakelig ville sykehuslaboratoriene bryte sammen om vi skulle ta stoffskifteprøver av dem alle. For hypotyreose er tross alt en relativt sjelden sykdom, i størrelsesorden to nyoppdagede per 1000 personer per år. Det kan derfor gå lang tid mellom hver gang vi opplever å få napp med prøvesvar som virkelig forteller at her er det en hypotyreose. Da lyser det opp i doktorens hode, for endelig er det en sykdom vi kan gjøre noe ordentlig med!

Vel - det er vel det at man ser seg blind på blodprøveresultater og glemmer at det sitter et menneske bak tastaturet som kan besvare spørsmål - og som man kan ta på ? Så er det jo ikke bare nyoppdagede som skal behandles - mener HUNT anslo at vi teller mellom 50 og 100-tusen nå ? Jeg mener, hvis man tar med de legen ikke vil behandle fordi de ikke har det ille nok ?

For oss leger ligger nok nøkkelen i å tenke på diagnosen, oftere enn vi gjør i dag. Så får vi heller be om overbærenhet fra våre sykehuskolleger over alle de stoffskifteprøvene vi stadig sender inn som det ikke er noe galt med. Det er jo slik i medisinen at vi bør utvise den største iver etter å finne de sykdommer der vår diagnose og behandling virkelig er avgjørende for pasientens liv og helse. Hypotyreose er en klassiker i så måte, både hos voksne og hos de nyfødte. Jeg har ofte en ubehagelig følelse av at vi bruker for mye av vår legetid i jakten på andre slags risikofaktorer der behandlingsmulighetene er fraværende eller marginale.

Her ligger det noe i at primærlegene sliter med skrivebordsleger og "labrotter" som tror det er de som skal diktere behandlingen. For det skal de jo i det hierarkiske system legene selv har konstruert. De har aldri sett pasienten, men er de som egentlig bestemmer.
Skal gjerne være med på en revolusjon på dette punktet jeg !
Den beste legen tolker blodprøveresultater inn i pasientens kliniske tilstand - og det er bare legen som kan gjøre det.

Det er mange andre sider ved denne beretningen som får meg til å undres. Jeg har av lesning og erfaring lært at behandlingen med tyroksin skal startes forsiktig og utøves med langsom tålmodighet. Men det er nytt for meg at tiden til bedring inntrer kan være så lang, og at tilfriskningen kan foregå over så mange år. Kanskje er dette nok et eksempel på at lærebøker oftest skrives av leger som ser de mest akutte tilfellene, de som innlegges på sykehus, mens de mer langtrukne og lavgradige variantene av sykdommene bare ses av allmennpraktikere og derfor ikke har preget lærebøkenes formgivning av det vi kaller sykdom. Den neste lege som skal skrive om hypotyreose, bør merke seg Audhild Løhres fine og observante skildring av sykdommens ulike ytringer, de primære og sekundære plager, og ikke minst den fine beskrivelsen av maktesløsheten, der noen med grovere pensel kunne komme til å kalle det depresjon.

Her mener jeg den gode doktor må stille behandlingen kritiske spørsmål.
Bedringen tar ikke flere år når man får tyroxin som fungerer. Hvis behandlingen ikke fungerer, går flere år før pasienten aksepterer at denne ikke blir bedre ! Og noen skriver heldigvis bøker....