En artikkel jeg har skrevet for et annen formål, men som kan ha interesse for alle som medisinerer seg selv med relativt høye doser hormoner. Teksten kan være komplisert, men jeg har forsøkt å modifisere den - har bla. tatt ut en hel masse om hvordan DNA og proteinsyntese, ribosomer, proteiner og aminosyrer kommer inn i bildet. Hovedpoenget mitt er at høye sirkulerende hormonkonsentrasjoner ikke nødvendigvis fører til at formen blir bedre. Samtidig forsøker jeg på den andre siden å forklare hvorfor altfor lave hormonkonsentrasjoner gjør situasjonen like ille. En feil mange av oss har blitt utsatt for av legene. Høye sirkulerende hormonkonsentrasjoner vil jeg knapt tro er ett problem for hypopasienter under behandling av lege.


Uten reseptorer – ingen hormonpåvirkning!!

Hormoner er kjemiske budbringere som overfører informasjon fra de hormonproduserende (endokrine) kjertlene til kroppens celler.
  • Det endokrine systemet:- bruker blodbanene til å frakte signalmolekyler (hormoner) bundet til transportprotein – rundt til cellene i kroppen
    • - styrer langsomme prosesser felles for mange celler
  • I motsetning til nervesystemet som:
    • - som kommuniserer via nervebaner og overføring mellom cellene skjer via spesielle signalmolekyler – transmitterstoffer
    • - rask kommunikasjon til celler i et avgrenset område

Hormoner transporteres med blodet eller vevsvæsker til nesten alle cellene i kroppen. Ett hormon påvirker imidlertid kun en målcelle.

Målcellene er i stand til å binde hormonet til seg. Målcellene har spesielle mottakermolekyler eller reseptorer. Det første trinnet i alle hormoners virkningsmekanisme er å binde seg til sin reseptor.

Reseptorer, hormoner og grunnleggende cellelære

Alle reseptorer er proteiner og deles på samme måte som hormonene inn i fettløselige og vannløselige hormoner og reseptorer. Reseptorene for fettløselige hormoner befinner seg inne i cellen (intracellulære reseptorer) mens reseptorene for vannløselige hormoner befinner seg på cellemembranen. Cellemembranen består at ett dobbelt fettlag (lipidlag) som gjør at fettløselige stoffer kommer seg i gjennom membranen, mens vannløselige stoffer holdes ute. De vannløslige hormonene har derfor sine reseptorer festet til cellemembranen.

Skjoldkjertelhormon, steroidhormoner og vitamin D

Skjoldkjertelhormon, steroidhormoner og vitamin D er fettløselige hormoner som må inn i cellen for å finne sine reseptorer. På vei igjennom kroppen frem til cellen er de bundet til transportprotein – for skjoldkjertelhormon heter dette transportproteinet TBG (Tyroksin Bindende Globulin). TBG blir sjelden målt lenger da man mener dette ikke har noen plass i moderne diagnostikk. For min egen del synes jeg jo det er interessant å vite om kroppen har nok transportprotein til å få hormonene frem til cellemembranen. Jeg har skrevet medr om problemene med TBG her. Vel fremme ved cellemembranen slippes hormonmolekylet fritt (FT3) og diffunderer igjennom cellemembranen inn i cellen og binder seg til sin intracellulære respetor. Bindingen fører til at reseptoren endrer form og bindes til et bestemt gen på DNA i cellekjernen.

DNA-molekylene er for store til å passere igjennom porene i kjernemembranen. Informasjonen fra DNA må derfor overføres til mindre molekyler som kan frakte informasjonen ut i cytoplasma. Det blir laget en komplimentærkopi av DNA. ( Denne prosessen kalles transkripsjon og danner et kompleks, som så påvirker en eller flere funksjoner i cellen. Deretter påvirkes prosesser i målcellen - proteinsyntesen som enkelt forklart gjør om hormonene til stoffer kroppen kan benytte (proteiner og aminosyrer som sammenkobles) og biologisk repons fremkalles. Fettløselige hormoner har lang responstid (timer) bla. fordi gener må aktiveres før biologisk respons utløses. De vannløselige hormonene med reseptorer på cellemembranen har kort responstid (millisekunder – minutter)

Hormoner (både fett- og vannløselige) som binder seg til sin reseptor og utløser en biologisk respons kalles agonist, mens hormoner som binder seg til sin reseptor uten å utløse biologisk respons kalles antagonist. RT3 kan kalles en antagonist - (igjen litt forenklet). "Bruker opp" en reseptor, men fremkaller ingen biologisk respons.

Mangel på hormonreseptorer

En celle kan ha mange eller få reseptorer for hvert hormon. Reseptorproteiner for hormoner i cellene kan også mangle fullstendig. Symptomene på manglende reseptorer for ett hormon er lik symptomene ved mangelfull produksjon av hormonet. Hormonkonsentrasjonen i blodet vil som oftest være normal eller forhøyet om det skyldes mangel på reseptorer, mens konsentrasjonen som oftest vil være nedsatt ved produksjonssvikt.

Eksempler på sykdommer eller tilstander som kan skyldes mangel på hormonreseptorer:
  • - dvergvekst – pga. mangel på veksthormonreseptorer
  • - rakitt – pga. mangel på reseptorer for vitamin D
  • - hypotyreose –pga. mangel på reseptorer for skjoldkjertelhormon

Det hjelper lite å behandle pasienter med mangel på reseptorer med hormontilførsel fordi årsaken til sykdommen er at målcellene er upåvirkelige (resistente). Det finnes i dag ingen mulighet for å indusere reseptordannelse i de reseptordefekte cellene.

Imidlertid kan det trekkes noen paralleller til Diabetes type 2 som i korte trekk (veldig forenklet) skyldes høyt blodsukker over lang tid. I forhold til konsentrasjonen av insulin er det for få insulinreseptorer på målcellene. Som beskrevet over – nedregulerer målcellene sine reseptorproteiner for å få mindre insulin inn i cellene. Ved endringer av livsstil og kosthold kan imidlertid noen ganger reseptorene vekkes til live igjen. Cellene oppregulerer insulinreseptorene når det er mindre insulinkonsentrasjoner i blodet.

Biologisk respons?

Hormonene sirkulerer i blodet i meget lave konsentrasjoner. Binding av hormonet (eller signalmolekylet) til sin reseptor utløser en biologisk respons. Hvor stor den biologiske responsen ett hormon utløser i en celle er bestemt av hvor mange av cellens reseptorer som binder hormonene.

Når konsentrasjonen av hormoner øker eller minsker, fører det til økt eller redusert binding til målcellens reseptorer. Konsentrasjonen av hormoner må derfor være over ett visst nivå (terskel) for at biologisk respons skal utløses. Responsen er maksimal når alle hormonene er bundet til alle reseptorene i målcellen. Man sier at reseptorene er mettet. Responsen vil da ikke øke selv om konsentrasjonen av sirkulerende hormon økes.

Når hormonkonsentrasjonen eller antall reseptorer øker eller minsker forsterkes eller svekkes den biologiske responsen. I cellene foregår det hele tiden både nydannelse og nedbrytning av reseptorproteinene. Antall reseptorer tilpasses situasjonen på samme måte som produksjon av hormoner.

Men hva kan vi bruke denne kunnskapen til ift. FT4 og FT3 og medikamentdosering, har det noen praktisk betydning?

Dersom cellene utsettes for unormalt høye konsentrasjoner av hormon, nedreguleres mengden av reseptorer – og omvendt – om cellene utsettes for unormalt lave konsentrasjoner hormon oppreguleres mengden reseptorer. Uansett må det være reseptorer for hormonet i målcellen. Det er dessverre ikke mulig å måle antall reseptorer. I utgangspunktet er målcellen helt uinteressert i om hormonet kommer fra syntetiske kilder eller egen produksjon så lenge hormonet passer til reseptoren.

Husk at symptomene på manglende reseptorer for ett hormon er lik symptomene ved mangelfull produksjon av hormonet. Hormonkonsentrasjonen i blodet vil som oftest være normal eller forhøyet om det skyldes mangel på reseptorer (normal til forhøyet FT4 og FT3), mens konsentrasjonen som oftest vil være nedsatt ved produksjonssvikt (lav FT4 og FT3). Og det er her de fleste av oss befinner oss. Vi har en produksjonssvikt som kan ha mange årsaker jeg har skrevet om tidligere.

Total mangel på reseptorer skyldes som oftest en medfødt defekt – men vi kan fint klare å nedregulere antall reseptorer ved å ta for mye tilskudd av hormoner slik at reseptorene nedreguleres – maksimal biologisk respons vil da være lavere eller uendret fordi færre av hormonene (selv om det er mange hormoner i sirkulasjon) har reseptorer å binde seg til for å utløse biologisk respons.

På motsatt side vil pasienten ved å bli satt på en lav dose for eksempel 25mcg Levaxin over lange tider muligens aldri komme opp i høy nok konsentrasjon av hormoner – over terskelverdi - til at biologisk respons kan utløses. – Mengden reseptorer oppreguleres pga, liten konsentrasjon av hormon men konsentrasjonen er fremdeles for lav til å nå over terskelverdi slik at biologisk respons utløses.

Når man har "blitt gammel" i dette faget og kjenner sin egen kropp godt vil man enkelt merke om biologisk respons uteblir selv om man øker dosen hormoner. Man får overdosesymptomer med hjertebank osv. I tillegg er det verd å merke seg at både produksjon av hormoner og opp/nedregulering av respetorer i en fungerende organisme hele tiden går litt opp og ned tilpasset situasjonen. Sagt på en annen måte - noen dager kan man trenge mer hormon andre mindre. Alt etter hva dagen krever av kroppen din.

For alle "nye i faget" som humper igjennom dagen på sin lave dose Levaxin kan informasjonen vedr. terskelverdi kanskje hjelpe å ta opp med legen. Konsentrasjonen må være over en viss mengde for at biologisk respons i det hele tatt skal utløses. Er det nok TBG til å frakte hormonene til cellene der de skal gjøre jobben, eller er det for mye TBG slik at reseptorene overøses med frie hormoner og dermed nedregulerer reseptorene. Og hva med revers T3 - som også mange leger ikke måler som på en måte kan sies å snylte å bruke opp reseptorer uten å gi biologisk respons.

H:-)