Hei Siven

Nei, en skal absolutt ikke tvinge seg selv. Men det er lettere sagt enn gjort. Jeg har vært der du er nå. Som samvittighetsfull og pliktoppfyllende ansatt, gjorde det meg svært stresset å ikke kunne jobbe. Jeg gjorde et forsøk på å starte i jobb igjen før jeg var helt bra. Det endte veldig dårlig; jeg ble bare sykere enn hva jeg var i utgangspunktet (nå var det nok binyrene mine som forårsaket det, men det visste jeg ikke da). En må bare ta den tiden en trenger og ikke stresse. Det har du sikkert hørt før? Nærmest klisje, men det er nå sant. Tror det er en prosess en må gjennom: det å koble seg av arbeidslivet, sette kroppen først og finne roen som syk. "Alle" vet jo at en ikke blir fortere frisk av å stresse. Men mange trenger tid på å innse det. Jeg brukte ihvertfall lang tid.

Nå, etter fire år med veksling mellom full sykemelding, deltidsjobb i ulike stillingsandeler, har jeg omsider slått meg til ro med at jeg ikke kan gjøre slik mine kolleger gjør eller få den karrieren slik jeg hadde planlagt (men jeg kan kanskje gjøre det senere?). Jeg har også opparbeidet meg en slags rutine med å være syk, der jeg har blitt flinkere til å prioritere viktige og mindre viktige ting, stort og smått.

En annen litt mer praktisk sak er at man har jo tross alt bare fulle sykepenger i ett år. (Med mindre du er heldig og har en raus arbeidsgiver som utbetaler fulle sykepenger i lenger). Et år går fort, plutselig står en der med reduset inntekt. Derfor er det smart å bruke tida godt på å blir ordentlig frisk.

Håper du ikke stresser for mye, og at du ikke føler press fra arbeidsgiver eller kolleger!