Åh, gjett om jeg kjenner meg igjen i dette!
Nå er jeg en lettrørt person fra før av, jeg kan gråte av god musikk feks. Men jeg kan også begynne å gråte av nesten ingenting.

Jeg tror det "topper seg" mye lettere om man har mye å slite med fra før, enten fysisk eller psykisk eller begge deler. Det er i perioder jeg har ekstra mye å slite med at jeg gråter omtrent hver dag. Da kan jeg plutselig begynne å tute bare noen snakker til meg på en litt hard måte. Eller i perioder hvor jeg sliter med mye smerter og jeg tenker "hva pokker har jeg gjort for å fortjene slike smerter?"
Andre ganger holder det med at katten klorer meg, så lengter jeg tilbake til den forrige katten som aldri klorte, og så renner tårene.

Akkurat nå for tiden sliter jeg veldig med gallesteinsmerter når jeg står opp av senga. Disse er så vonde at jeg mister pusten, det er særlig ille hvis jeg glemte å ta smertestillende før jeg gikk til sengs. Det at jeg ble avvist på sykehuset i fjor med at jeg ikke var syk nok for å få hjelp, blir dermed til svært tunge tanker som gjør at jeg blir sint og gråter og forbanner hele helsevesenet og alt som hører til.