Jeg husker jeg sa i vinter før jeg fikk diagnosen at bare jeg kunne få puste igjen så skulle jeg være fornøyd. Jeg har vært vant til å leve med mye smerter 24 t i døgnet siden vi fikk minstejenta og har lært meg å leve med det. Men at også smertene ble noe bedret hadde jeg ikke forventet.
Jeg forventer vel ikke at jeg skal bli helt bra men tror/håper dette skal bli til å leve med etterhvert.

Det har jo også vært endel komiske situasjoner i heimen denne vinteren. Jeg har normalt en god hukommelse og er ikke distre men det har jeg blitt til gangs. Drømmer mye rart og sier også mye rart. B.la i dag sa jeg til min venninne at vi denne 17 mai skulle hjelpe til i Gran Prix. Skulle egentlig sagt: På skolen. Jeg sa il minstejenta i dag tidlig: Kan du gå å hente hårbørsten i kjøleskapet.