Skrekker, redsler og bekymringer

[Bille]

Siden jeg fikk påvist lavt stoffkifte for snart fire år siden, har jeg fått ymse skrekker. Mener nå at å få slikt ikke er vanlig i min alder(middelaldrende dame), eller? Har fått tannlegeskrekk og klarer ikke en gang å se bilder av dårlige tenner, eller lese om tannproblemer. Har aldri likt å kjøre bil, men nå tør jeg rett og slett ikke lenger. Har hatt reisefeber siden jeg var i begynnelsen av 20 årene, men nå er det så ille at jeg ikke kan konsentrere meg om noe noen timer før jeg skal reise. Går rundt meg selv Det hele forsvinner når jeg er på vei til flyplass eller jernbane, heldigvis
Disse skrekkene kan sikkert ha andre årsaker enn lavt stoffskifte. Men jeg lurer på om andre har merket noe lignende?

[Hansen]

Sånnt har jeg lest mye om, og opplevd noe av det selv.
Jeg hadde høydeskrekk (om men kan kalle det høyde da)
Tårnet på slottsfjellet i Tønsberg og det i Zoo i København. De er omtrent like høye (les lave) og jeg fikk det skikkelig.
Men er ikke sånn nå i det heletatt.

Ble også skvetten for det minste.
Får håpe Tyroidet kan hjelpe deg også.

[Nielsigne]

Min tærskel for alt muligt, man kan blive bekymret eller bange for, blev lavere sammen med stofskiftet. Da jeg fik medicin (Eltroxin) blev det bedre, men ikke meget.

Jeg oplever det sådan, at jeg er blevet ret slidt af at have lavt stofskifte. Ud over, at jeg nemmere bliver nervøs/ bange /forskrækket, bliver jeg også nemmere ked af det, bekymrer mig alt for meget om alt muligt etc.

Mon ikke, man kan sammenligne det med, hvis en almindelig, rask person skal være stresset igennem flere år? Det tror jeg, eftersom et dårligt /dårligt behandlet stofskifte ligesom giver en baggrundsstress, som alt andet skal lægges oveni.

Og så er der vel ikke noget at sige til, hvis stakken føles lidt for høj ...
Jeg håber, det bliver bedre, når jeg kommer i gang med det naturlige stofskiftehormon.

[Vigdis]

Jeg hadde mange "skrekker" eller fobier tidligere, flyskrekk, høydeskrekk, menneskeskrekk, edderkoppskrekk. Nå går det bra, det meste er borte, litt flyskrekk av og til, men ikke som tidligere, hvor jeg unngikk å fly. Så det er svært endret. Kanskje grunnen til endringen er nok T3?

[Puselille]

Dette hørtes kjent ut. En liten reddhare har jeg vel egentlig vært hele livet, men jeg er blitt en mye mer bekymret person etter jeg ble syk.

Det verste for min del er egentlig katastrofetankene, tenker hele tiden på alt fælt som kan skje... brann, ulykker, sykdom. Hvis jeg skal ut og reise så engster jeg meg nesten syk, for tenk på alt som kan skje mens jeg er borte

[Carro]

Åh dette kjenner jeg meg veldig igjen i.... før jeg ble diagnostisert med stoffskifte sykdom så trodde legen (og jeg selv også en stund) at jeg hadde det som kalles generalisert angstlidelse, nettopp pga. katastrofetanker og diverse fobier. Symptomene på den sykdommen kan nemlig lett forveksles med de på hypotyreose. Jeg er mørkeredd, redd for å være alene,redd for folk som på påvirket av feks. alkohol. Egentlig for det som er uforutsigbart, jeg trenger mye trygghet og faste rammer. Kan sikkert virke veldig kjedelig for omverden, men det er spenning nok i en vanlig hverdag for meg. Det med bilkjøring er akkurat det samme for meg som du beskriver - og har vært sånn lenge - jeg er veldig redd for å kjøre bil. Mest fordi jeg henger meg opp på forhånd i allt som kan gå galt også blir jeg redd for at jeg plutselig skal glemme hvordan jeg skal kjøre eller bare bli helt blank i en eller annen trafikksituasjon og bare få lyst til å skru av motorn å gå derifra. Merker at jeg blir veldig sliten av allt jeg går å bekymrer meg for, og det har desverre gitt meg mange fysiske symptomer og muskelspenninger.

Det positive er at det har blitt mye bedre etter jeg fikk behandling for stoffskiftet og sluttet på psykopharma av ymse slag. Jeg er ikke lenger så begrenset av disse tingene som jeg var. Kjørte faktisk på jobb idag!
Jeg håper du blir bedre du også, for jeg vet veldig godt hvor slitsomt dette kan være.

[Nielsigne]

Hej Carro

Hvilken medicin får du?

[Carro]

Hej Carro

Hvilken medicin får du?

Jeg bruker Levaxin, har gjort det i ca 2 år.
Vurderer å prøve å få begynne på feks. Erfa Thyroid, men det spørs nok om legen min går med på det.

[Nielsigne]

Jeg har taget kontakt til en orthomolekylær læge, som vil hjælpe mig med en recept. Men det er jo i privat regi, så måske koster det mere, end hvis det havde været min egen læge, der skrev det ud.

Den pris, den private læge har nævnt - 800 kr. om måneder - er dog ikke så forskellig fra den pris, jeg har fået fra Glostrup Apotek ved København, som skal have ca. 700 kr. om måneden for at skaffe Armour (som jeg så ikke vil have - det, jeg mener at skulle bruge, er Erfa fra Canada). Jeg gør det for at få det bedre og i høj grad for min levers skyld; jeg er gul i øjnene, og det er jo tegn på, at leveren knokler. Den kan heller ikke tåle så meget medicin af forskellig slags, og så er det jo selvmodsigende at fylde på med mere syntetisk halløj,synes jeg. Især, når leveren også skal være med til at lave t3? Jeg forestiller mig i hvert fald, at det naturlige thyroid på forskellige måder må være vældig aflastende for leveren

[Tily]

Det med bilkjøring er akkurat det samme for meg som du beskriver - og har vært sånn lenge - jeg er veldig redd for å kjøre bil. Mest fordi jeg henger meg opp på forhånd i allt som kan gå galt også blir jeg redd for at jeg plutselig skal glemme hvordan jeg skal kjøre eller bare bli helt blank i en eller annen trafikksituasjon og bare få lyst til å skru av motorn å gå derifra.

Kjenner meg igjen her; jeg var en tøffere sjåfør da jeg var ung, nå tør jeg ikke kjøre på veier jeg ikke er kjent. Jeg får slike episoder av "blank hjerne", og må rekapitulere: hvor er jeg, hvor skal jeg, hvorfor... osv. Det høver dårlig sammen med trafikksikkerhet. Det skjer jo i andre sammenheng også, når det kreves at man skal passe på flere ting på en gang. Tankene stopper opp og jeg får problemer med å tolke det som skjer rundt meg. Det er skremmende i situasjoner med mange mennesker osv., og har gitt meg litt angst. Føler meg jo så hjelpeløs og håpløs.