Hei Troj.
Tenkte bare jeg ville tipse om et par ting.

En tolking av resultater er avhengig av flere faktorer.
1. referansegrensene som analyselabben bruker.
2. forrige måling : dato, resultater og dose.
3. siste måling : samme som d.o.

Hvert laboratorium danner sine egne statistiske referansegrenser. De skal ligge på 2,5percentil, men instrument-type/målemetode og det statistiske grunnlaget er forskjellig.
Grunnlaget dannes av et antall antatt friske personer. Mener de bruker overskuddsblod fra personer med ok kolesterol til dette.
Det er likevel u-ungåelig at noen stoffskiftesyke er med å danne referansegrunnlaget. Og det er ikke sånn at verdier like innenfor referansegrensen er "frikjent" for stoffskifteproblemer. Man kunne valgt 5percentil istedenfor, og fått helt andre grenser.
Disse grensene er altså ikke noen biologiske grenser, de er menneskeskapte.
Så disse blodprøver kan ikke brukes til å bevise at man er frisk.
Det eneste sikkre er når de er for lave. Da kan man aldri ha et tilstrekkelig stoffskifte.
Verdier innenfor ref.grensene viser kun at det er nok stoffskiftehormoner tilstede i blodet. De sier ingenting om de blir brukt.
Ved cellereseptorfeil vil man måle høye verdier, men pasienten har likevel lavt stoffskifte. Og det kan tenkes flere liknende konstellasjoner.

Det gjaldt mengdeprøvene, men det finnes andre. (se sekundære prøver)
Hvis man feks mister stortåen, så vil andre muskelgrupper prøve å overta for bevegelseshemmningen.
Samme skjer med det biometriske avtrykk blodprøver gir når feks. stoffsikftehormonene ikke fungerer slik de skal.
De kan utmerket godt være tilstede i rikelig monn, men hvis de ikke gjør det de skal, vil andre parametere endres.
Flere av disse er det skrevet om tidligere her.

Jeg mener at om man har symptomer som er forenlige med lavt stoffskifte, og man ikke avgir tradisjonelle stoffskifteprøver som kan vise dette, bør man ta en rekke av de sekundære for å se om de kan peke i noen retning.