Hei igjen.
Lenge siden jeg har vært innom her nå.
Samboeren min, som har lavt stoffskifte, har fått satt opp levaxin-dosene kraftig etter å ha vært underdosert i flere år, og etter noen måneder begynte han sakte å ligne seg selv igjen.

En fin periode fulgte, deretter kom neste slag igjen i sommer, da han utviklet nok en autoimmun sykdom. Denne gangen var symptomene såpass merkelige og tydelige for alle at han raskt kom inn til spesialister og fikk diagnose og god hjelp. Sykdommen har visst ikke egentlig noe skikkelig navn enda. Det er en variant av kronisk elveblest, men forholdsvis nylig har man blitt klar over at det er en autoimmun mekanisme bak. Kort fortalt er han allergisk mot "stress-stoffer" som dannes i hans egen kropp dersom han blir fysisk sliten eller huden og musklene utsettes for trykk (som vekten av en tung ryggsekk på skuldrene, eller en bukse som strammer i livet). Resultat: kraftige hevelser, intens kløe og utslett.

Han får nå Dapson, som er en slags gammeldags antibiotika, bl.a.brukt mot spedalskhet, for dette, samt allergimedisin, og det holder sykdommen i sjakk. Men Dapson er ikke ufarlig, det kan visst ødelegge blodcellene, derfor må han ta blodprøver hver uke! Og han må kanskje ta medisin i minst 2 år, evt resten av livet.

Det som bekymrer meg er at han har begynt å blø neseblod helt uten grunn. Blodet bare plutselig renner. Første gang han noensinne har gjort blødd neseblod var faktisk i fjor. Er redd dette kan ha noe med Dapson-tablettene å gjøre, men legene har hittil ikke sett noe galt på blodprøvene, så da kan det vel ikke stemme? Ellers har han også høyt blodtrykk og tar medisin mot dette, men også blodtrykket måles ofte og er stabilt og bra.
Han har selvfølgelig ikke nevnt dette til legen!

Man blør vel ikke lettere neseblod av lavt stoffskifte?

Ellers har han nettopp gått over på gradert sykemelding, er nå 20% sykmeldt. Har vært vanskelig å jobbe som håndtverker uten å anstrenge seg eller påføre huden trykk! Legen anbefalte at han trappet ned litt. Men det kan da ikke være noen varig løsning? Han vil helst jobbe, og når alt av behandling stemmer, så klarer han også det greit nok, selv om jeg tror han vil møte veggen til slutt.

Mener kanskje vi burde sett på realitetene her: Han kan ikke fortsette i denne jobben livet ut, med den sykehistorien han har. Så da er kanskje omskolering tingen? Men må man da først være langstids-sykemeldt? Høres kjedelig ut...