Fremskrittene er små, men de er er. Som å vaske do, vask og badegulv i sakte kino, og for første gang i livet bli glad av å vaske en do! Fordi jeg orket å gjøre det!

På mandag var jeg på "trening" for første gang. En time med avspenning og små avspenningsøvelser. Da kom tårene. Da jeg gikk inn i treningsalen, så mange spreke, svette mennesker, så vektene jeg har sloss med, romaskinen hvor jeg tok pers på 2000 meter med kraftig motstand tidlig i sommer (og tenkte at neste pers skulle bli 5000 meter) osv. Da brast demningen. En skikkelig sorgfølelse.

I dag var jeg også på trening. 40 minutter egentrening. Jeg antar at minst halvparten var hvile. Men jeg har startet! Lette vekter. Uhyre få repetisjoner. Ikke anstrenge meg, legen er nok redd for hjerte mitt, det er jeg og. Jeg får ikke lov til å bli sliten, må huske å spørre hvor jeg bør holde meg, rent pulsmessig. Han sjekker og sjekker hver gang. Så oppvarming var å gå fem minutter i pensjonisttempo, i stedet for intervalltrening som jeg pleide. Det er her jeg er nå, men det er fremskritt! Og jeg gleder meg over alle små fremganger.

For tre uker orket jeg ikke gå tur! I forrige uke måtte jeg stoppe og hvile for hver tohundrede meter når jeg gikk. I går gikk jeg to kilometer, i pensjonisttempo, men uten å måtte hvile. Det synes jeg er stålende!

Svimmelheten er dalende, den ekstreme opplevelsen av å fryse meg halvt i hjel på dag tid og koke om natta har gitt seg. Jeg orker litt mer. Og denne følelsen av å være i spenn, være anspent uten å egentlig ville det, uten å ha kontroll på det, (som jeg antar er kroppens kjør av andrenalin inn i systemet når det er små reserver av kortisol) har også gitt seg. Jeg føler meg både slapp og avslappet! Jeg kjenner at det er uhyre viktig med både makro- og mikrohvilepauser.

Så både legen og jeg gliser når jeg forteller om alle de bittesmå signalene på at jeg er på rett vei. Og jeg har mer humor og selvironi. Jeg kan delta i en samtale, uten å falle ut etter setning nummer to, som jeg gjorde tidligere. Men med en gang jeg går inn på kjøpesenter, kaffebar eller andre steder med mange mennesker, kjenner jeg at dette klarer jeg ikke lenge om gangen. Så mitt møte med venner en stund fremover er en til to, ikke flere, og ikke for lenge av gangen. Og helst med tilgang til en sofa!

Musikk er slitsomt, Tv, film også. Bøker er fint. En bok kan jeg lese i, den er "stille". og lett å legge bort, den maser ikke. Men det må være en rolig bok. Nå leser jeg ikke krim, eller bøker hvor folk er slemme og ekle! Nå er det ro og fred hele veien! Og jeg kjenner at stillhet gjør godt. Ro og fred. Stå ute og se bladene falle rolig ned fra trærne, observere barken på treet, lytte på fuglene. Min verden er veldig liten akkurat nå. Men fin alikevel!

Jeg sover fortsatt elendig. Det er slitsomt å nesten aldri få 6-8 timer på øret. Og jobbe ligger litt frem i tid. Men hodet kan jobbe litt alikevel! Det gjør meg ikke så sliten.

Jeg har et håp, selv om jeg ikke aner hvor lang tid det tar. Så kjenner jeg at dette mentale samspillet mellom denne uhyre skrøpelige kroppen jeg har akkurat nå, og det å holde på håpet, glede seg over små ting, dette samspillet er veldig viktig. Det er lov å grine og bli fortvilt innimellom. Men det er håpet som holder meg oppe.