Ja, og ikke minst har vi den psykiske belastningen som følger med dette å være syk. Som jeg opplevde det; å bli sett på som lat, mens jeg egentlig ikke var det. Det var før jeg visste at jeg var syk. Det meste gikk over styr fordi jeg ikke hadde krefter.

Jeg hadde en hunnkatt som jeg skulle gi p-piller til en gang i uka. Tror du jeg greide det? Resultatet ble kull på kull, det. Jeg endte fort opp med å ha 5 voksne katter og to kattunger samtidig, i en liten leilighet på under 50 kvm, for jeg fikk jo ikke gitt bort alle...

For ikke å snakke om alt søppelet som hopet seg opp! Jeg brukte kutterflis i kassene til kattene, dette kjøpte jeg i store søppelsekker fra trelasten. Jeg brukte de tomme sekkene til å fylle opp med brukt flis, og jeg hadde store ambisjoner om å kjøre til fyllplassen så snart en sekk var full. Gjett om jeg klarte det... Neida! Her hopet det seg opp med sekker, stinkende sekker. De fleste kjenner sikkert til hvordan katte**** lukter, og tenk deg så 10 søppelsekker med det og annet fastere innhold stablet utenfor døra en varm sommerdag...
Først da jeg hadde 10-12 sekker fulle, fikk jeg somlet meg til å kjøre alt på dynga.

Da jeg hadde begynt på thyroxin og endelig begynte å få mer krefter, fikk jeg det for meg at jeg skulle vaske leiligheten. Og da kom jeg til å tenke på at den hadde jeg ikke vasket de 12 årene jeg hadde bodd der...
I alle fall ikke hele.

Hvordan det kunne gå lang, lang tid før jeg orket å ta oppvasken, har jeg nok nevnt mange ganger før. Jeg hadde ikke noen oppvaskmaskin, så jeg måtte vaske opp på gamlemåten. Tegninger av oppvask i Donald-blader er bare blåbær i forhold til stabelen med min ekte oppvask...
Nå har jeg oppvaskmaskin, og det er så mye enklere for meg! Jeg bruker ikke brøkdelen så mye krefter på oppvasken som jeg måtte før, og det er bra for meg.

Jeg tror at alt som kan gjøre hverdagen lettere for oss med lavt stoffskifte, er av det gode.