Vi trenger en kontinuerlig forsyning av stoffskiftehormonet (T3).
Men kroppen har også et system som virker på kortvarige ekstrabehov.

En forenklet forklaring på et komplisert problem er ikke altid de beste - kan lett misforstås, men jeg kan prøve.

Kroppens langsiktige behov dekkes av at kjertelens T4 produksjon lagres i blodproteiner (overveiende mest i TBG).
Fra dette lager går 0,03% videre til en prosess som omdanner T4 til T3. Det tar 3uker. (de-jodinasen)
Mengden reguleres av TSH, som er det hormonet hjernen bruker for å regulere kjertelen til å produsere akkurat nok.

Kroppens kortsiktige behov dekkes ved at kjertelen også produserer T3.
Og denne produksjonen er noe hurtigere regulerbar enn T4 produksjonen.
I siste ende kan kroppen deaktivere de T3 som er for mye i systemet - til rev.T3 slik at kroppen får akkurat det den trenger.

OBS : uansett hva vi gjør, så har vi mistet denne reguleringsmekanisme.
Vi kan ikke få den tilbake med mindre kjertelen begynner å virke igjen.
Derfor er det vel også mindre sansynlig at dosen aldri skal reguleres.

Jeg syns jo det må være best å tilføre kroppen nogenlunde det som er blitt borte, og ikke bare vedta at det kun er T4 som er nødvendig.
Kjertelen produserer ikke alle de andre bare for tull heller, men man vet lite om de.
Italienske forskere har vist at flere av T2-alternativene er metabolsk aktive, og de er nødvendige sammen med selen for å lage det enzymet som omdanner T4 til T3.

Hvorfor Armour virker bedre enn Levaxin på meg vet jeg jo strengt tatt ikke.
Men det gjør det, og jeg kan da finne mye viten som kompliserer behandlerapparatets valg av T4 som eneste alternativ for oss.
Jeg lurer på hvor lenge stabeisne kan tukte frem et behandlingsregime som de selv innrømmer ikke passer for 10-12% av oss ?