Kjære Sonja!

Det gjør meg virkelig vondt å lese om all motgangen du har hatt, ingen fortjener å ha det slik. Likevel tar jeg meg i å tenke at du tross alt må være en veldig sterk og ressurssterk person. Det står respekt av alt du gjør - du formulerer deg veldig bra, og tar tak i urettferdigheten ved å sende (velfortjente!) klagebrev etc. Bare at du har startet og driver ditt eget firma, sier mye om hvor tøff du er, synes jeg - selv har jeg vært inne på tanken, men mangler overskuddet og det siste sparket bak for å faktisk gjøre noe med min egen tilværelse. Og det har du klart!
Men det er nok som de sier; en bør være bra frisk for å orke å være syk...

Om jeg kan ta meg friheten til å komme med en bitteliten teori, eller noen tanker som jeg tar meg i å gjøre meg når jeg leser historien din, basert på egne erfaringer (selv om de er langt fra så hårreisende som dine)...

Jeg har selv følt at jeg har fått mindre hjelp, blitt nedprioritert og til dels latterliggjort på grunn av vekten min. Jeg har Graves, og tidvis skyhøyt stoffskifte, men vektnedgang er det eneste symptomet jeg aldri har hatt -- typisk nok. Og overvektig har jeg alltid vært.
Jeg føler at dette gjør at jeg ikke blir tatt på alvor. Samme hva jeg oppsøker hjelp for, så er det vekten min som er problemet. Er det stoffskiftet mitt, så får jeg høre at jeg mer eller mindre kan skylde meg selv fordi jeg er tjukk. Er det høy puls og/eller blodtrykk - gjerne som følge av stoffskiftet - så er det fordi jeg er utrent og slapp. Har jeg vondt i ryggen, så må jeg jo skjønne at det er fordi jeg er overvektig, jeg mitt late svin. Til og med om jeg har vondt i en finger, så blir jeg møtt med nedlatenhet og får høre at jeg er for tung (tror de ikke jeg vet det..?).

Det er mulig jeg er paranoid, da jeg absolutt IKKE er venn med vekta mi, og akkurat som deg ikke vil vite hva jeg veier. Jeg håper selvsagt ikke at det er noe i dette, men jeg har blitt såpass desillusjonert oppigjennom årene også, at det ikke skulle forundre meg om det stemmer - i alle fall til en viss grad. Dessverre.

Det beste rådet en kan gi, er å ikke la seg knekke. Stå på ditt, og fortsett å være sterk og modig. DU skal ha kontroll over DITT liv, og få hjelp til det du trenger når du trenger det. Ikke ti tusen moraliserende pekefingre fra snørrhovne leger som ikke våger å se problemene dine for det de er.

Lykke til videre med alt du foretar deg!