P.S. Alle evt. fremtidige (i denne tråd) bemærkninger om sproglige forskelle vil ikke blive besvaret. Denne gang har jeg forberedt mig og meget nøje konfererede jeg med nordmænd om netop betydningen af disse udtryk i det underforståede. Jeg er blevet forsikret om, at min "analyse" er 100% korrekt + at jeg har læst norsk skønlitteratur i mindst 20 år, hvorfor, please, lad det ligge.
Hæh!

Jeg bare må! Så jeg starter ny tråd. (det rimer, til og med)

15 mil unna sa en mann til meg en gang at jeg var rar. Jeg ble dypt fornærmet. Helt til en skjønte hvorfor og forklarte at der de bor betyr det søt.

I deler av Norge er kjerring et skjellsord. Noen mil unna kan det være det mest romantiske en mann sier til sin kone.
De lokale variasjonene i det norske språket er så store at 3 timers kjøretur unna forstår ikke jeg alltid hva folk sier.

Det hender faktisk rett som det er at innfødte nordmenn ikke forstår hverandre selv om man snakker riksmål/bokmål/tv-språk, fordi lydene som lages er så forskjellige (Bergen-Bærrggenn, Trondheim-Tronnhjæm, fisk-fæsk, hannjhunnj i bainn-hannhund i bånd, klut-tua, jente-jeñtje-veitj, sulten-suiltj'n-sopiñ, smør-smær, dør-dær.

Også denne: for eksempel finnes det en del dialekter som erstatter alle y-ene med i. For utenforstående blir det da selsomt å bli invitert til å overvære premieskyting.


Og "man" kan tolkes på forskjellig vis. Enten fordi man (!) synes man snakker på vegne av selv med flere, eller fordi det rett og slett er alminnelig skriftspråk. Ofte kan man være mer påpasselig med å si at man snakker kun på vegne av seg selv, det skal jeg være enig i, men "man" kanhende brukes likevel. Ofte feilaktig, ofte helt korrekt. Det avhenger av resten av konteksten. Og av forfatterens språkferdigheter.

I avsnittet over kan man godt erstatte "man" med "en", men da bor man ikke på min kant av landet, for meg høres det helt rart ut.

Nei, språk er ikke alltid lett, ikke engang norsk for nordmenn. Nordmenn forstår det meste av svensk (tv-svensk, skånsk kan vi glemme å skjønne noe av), av dansk oftest slett ingenting. Svensker forstår oss litt dårligere. Men nordmenn kan lese dansk nesten som sitt eget språk, der er forskjellene små.

Men så var det det kulturforskjellene, da. De er store, og min tidligere danske kollega og jeg måtte av og til spørre hverandre hva den andre egentlig mente, enda så gode venner vi var. Og siden vi spurte hverandre før vi trakk konklusjoner unngikk vi mange ekle situasjoner.