Jeg gikk veldig ned i vekt ved hyperthyreose, 10 kilo av en allerede slank kropp forsvant. Etter behandling med radioaktivt jod og deretter lavt stoffskifte som skulle stabilisereskiloene seg på.

Overgangen fra et akselerende stoffskifte til ett nær ikke-fungerende ble brå for kroppen og jeg var svært syk og ekstremt lite aktiv. 2 år senere og 25 kilo tyngre (10 av dem hjertelig velkommen, de andre 15 hmfr) forstod jeg at jeg måtte ta skjeen i ei anna hånd hvis ikke dette skulle fortsette.

Det første jeg forstod var at sukker var blitt min største fiende i forhold til vekt. Det var selvsagt ikke noe problem ved høy forbrenning. Min andre forståelse ble at jeg spiste for sjelden og jeg økte derfor hyppigheten av måltider, men minsket porsjonene. Dette hjalp også på dagsformen da blodsukkeret ble mer stabilt. Og det tredje var selvsagt aktivitet. Dette ble det vanskeligste, da jeg alltid var sliten....

Men jeg begynte å gå små, små turer. De har blitt lengre og er nå laaaaaange. Nå veier jeg litt under det jeg gjorde da jeg ble syk. Altså er jeg en av de som ved stabilisering av stoffskiftet, økt aktivitet og mer gjennomtenkt kosthold er så heldig at vekten gikk den rette veien.

Ved denne sykdommen rammes man ikke bare av den. Noen rammes av andre sykdommer i tillegg, en kropp i ulage på flere områder og nedsatt aktivitetsnivå. En meget uheldig kombinasjon av ulike faktorer fører altså til vektoppgang.

Blir jeg syk og passiv over lengre tid tar det bare uker før jeg har noen kilo ekstra, så aktivitet er for meg alfa/omega. Men noen ganger er aktivitet et "umuligus". Cola kan heller ikke være en del av mitt daglige kosthold lengre

Så summa summarum fører nok lavt stoffskifte til øket vekt, naturlig nok (forbrenninga er lav). Hvor mange kilo er nok svært individuelt og avhenger av hva annet man rammes av og aktivitetsnivået man klarer å opprettholde når man føler seg som en utslitt skureklut.