Mitt liv, et levende helvete! Hypo 11 år, nye forandringer..

[Thomas W H]

Hei allesammen,

Mitt navn er Thomas. Jeg er en gutt på 29 år (ikke mann, gutt!) og skriver nå mitt første innlegg her på forumet. Jeg har drivet og snust litt rundt her i år, og endelig bestemt meg for å begynne å skrive her.

Jeg kommer ikke til å skrive så mye nå, fordi jeg er trøtt og sliten, og har null energi. Men jeg kan prøve å fortelle dere kort om min sykehistorie. Selv om det blir vanskelig, da sykehistorien min er så lang og detaljert at det kommer til å ta timer, om ikke dager å skrive alt.

Jeg ble veldig tykk som 13-åring. Jeg spiste til da normal kost. Ingen, inkludert mine foreldre, tenkte at jeg var syk utover de neste årene. Jeg ble treg, både fysisk og mentalt. Vekten økte. Fra 8'ende klasse begynte jeg å skulke. Jeg ble mobbet hver dag. Ekstrem-mobbing med fysisk vold uttøvet mot meg. Alt ble bare verre og verre helt til jeg sluttet å gå på skole etter ungdomsskolen. Var så hjemmeværende de neste 3 årene og gjorde absolutt Ingenting.

Som 18-åring veide jeg drøye 130 kilo. Jeg kan røpe at jeg var en frisk, sprek, glad og slank gutt helt til jeg begynte på ungdomsskolen.

Fikk diagnosen Hashimoto's Syndrom (normale stoffskifteverdier, men hadde veldig høye nivåer med antistoffer i blodet) og antatt Hypotyreose Type 2 i Mai 1997. Det ble antatt at jeg hadde hatt denne problematikken siden jeg var rundt 13 år gammel, noe som passet bra, fordi det var jo da jeg begynte å bli tykk.

Jeg har gått til samme stoffskite spesialist i de siste 11 årene.

Har gått på Levaxin i 11 år, og paralelt Liotyronin de siste 4 årene. Hvordan jeg hadde det i disse årene, etter diagnosen, kommer jeg tilbake til. La meg bare si at jeg hadde det bedre enn før diagnosen.

Og så kommer vi til Nåværende tidspunkt.

Jeg har siden februar vært så dårlig som jeg ALDRI har vært før. Aldri i mine villeste drømmer eller mareritt hadde jeg drømt om å bli slik jeg har vært sålangt i år.

Eller, det vil si, forverringen begynte i fjor. I mai 2007, nøyaktig 10 år etter at jeg begynte på Levaxin, begnte jeg å føle meg stresset. Mer og mer stresset. Gjerne uten at jeg gjorde noe som helst. Stresset bare kom. Jeg fikk også anfall, en gang i blant, hvor stresset kom sammen med et sterkt press mot brystkassen, og jeg fikk i tillegg pustebesvær. Det var liksom ikke mulig å trekke pusten heeelt inn. Var innom legevakta i Oslo en del ganger i fjor pga. dette. De sa alt fra: "ingenting er galt med deg." til "du har for lite elektrisitet i hjertet ditt!" og belastnings-EKG samt "pustetest" (den testen hvor man måler lungevolum) ble gjennomført på Louisenberg Sykehus. På dette tidspunktet var jeg en vanlig røyker med 20+ sigaretter pr. dag, samt litt alkohol i ny og ne. Jeg hadde også et relativt "normalt" kosthold, inkludert pizza, kebab, godteri, is og snacks. Kanskje litt for mye snacks også, vil jeg tilføye. - Dette på tross av at min daværende stoffskiftespesialist anbefalte meg å spise sunt. (salat, kylling, brun ris, drikke kun vann.) Testene viste intet negativt, og jeg fortsatte å leve mitt relativt "normale" liv. Men stresset ble bare verre og verre utover året 2007.

Jeg dro til USA og hadde mitt livs beste ferie i August 2007. Den historien tar vi en helt annen gang. Men jeg kan nevnte at jeg konsumerte alkohol på denne turen, og ble veldig dårlig en av de siste kveldene jeg var der borte. Etter 3-4 store glass med O.J & Vodka (Appelsinjuice og vodka) blandet 50/50, fikk jeg en følelse i hjertet jeg aldri hadde fått før. Det begynte å kile noe voldsomt, og jeg fikk plutselig super-rask puls. Raskere enn alt annet jeg noengang hadde følt. Godt over 250 slag i minuttet, garantert. Det ga seg etter 10-15 minutter, og jeg kom meg litt igjen. Drakk mye vann og spiste mat (burger og salat) og ble litt mer edru, og fikk normal puls. Glemte den episoden, og var tilbake i Norge igjen etter et par dager.

Hjerteanfallene fortsatte utover året 2007.

I Januar "byttet" jeg stoffskiftespesialist. Eller, det vil si at jeg prøvde en ny en, helt uten grunn, egentlig. Den nye spesialisten hadde et helt annet behandlingsopplegg enn den første. Jeg nevner ingen navn foreløpig, da min nåværende helse-situasjon er svært usikker, og jeg ikke vet hvem jeg skal lynsje. Etter første blodprøve hos den nye spesialisten, fant man ut at jeg hadde alt for høyt FT3-nivå. Dette var da Januar i år. 2008. Jeg hadde siden November 2007 hatt hyppigere og hyppigere tilfeller av "hjertebank". - Hjertet mitt begynte plutselig å slå veldig fort (over 250 slag i minuttet), og som oftest ved leggetid. Noen ganger kunne jeg våkne av dette.

Uansett, jeg var igjen igang med en ny runde besøk hos legevakta i Oslo. EKG ble tatt flere ganger, men intet negativt ble funnet. Noen av legene mente at jeg kunne ha "Skjult WPW" (slå det opp, dere som vil...) og det skremte meg jo ganske mye å få vite at jeg kanskje kunne ha en så skummel tilstand, for å si det mildt. Det verste med skjult WPW er at man må ta EKG _NÃ…R_ anfallet kommer, man ser ikke noe galt hvis man tar en EKG etter et slikt anfall.

Og så da, det endelige anfallet - I slutten av Januar i år... Jeg lå i sengen min. Plutselig begynte det å kile (som når noen kiler deg noe voldsomt under foten, eller når du tar den verste berg-og-dalbanen rett nedover utfor et stup) i hjertet. PANG. Pulsen ble ekstremt uregelmessig, og deretter begynte den å RASE. Jeg målte pulsen til over 500 pr minutt - Noe som vi alle vet er umulig. I ettertid kan jeg konkludere med at jeg fikk hjerteflimmer. Forkammerflimmer. Hjertet står og riser, og får ikke slått skikkelig. Dette holdt på i opptil 20 minutter, før det ga seg, og jeg ble normal igjen.

- Det jeg kan si er at jeg ALDRI ha vært så sikker på at jeg skulle DØ, noensinne!!!!!!! Det føltes 110% ut som om min siste time hadde kommet. Jeg var sikker. Bombesikker. Tenk dere den følelsen..... Men så overlevde jeg! Dessverre fikk ingen registrert anfallet, så jeg har ikke bevis på at dette faktisk var flimmer. Men jeg vet at det var det! Har dessverre blitt flink til å måle pulsen min med pekefinger/langefinger mot pulsåren på håndleddet, evt. med tommel og pekefinger på halspulsårene. Har målt pulsen min, i perioder når jeg har vært ekstra dårlig, siden jeg var rundt 16 år gammel, dvs. før diagnosen min, som jeg fikk da jeg var 18.

Jeg endte opp på Asker & Bærum Sykehus i et par døgn, etter eget ønske, uten at de sjekket NOE. Kun blodtrykk og "velkomstblodprøvepakken" som begge var ok. Idioter. Snakk om arrogant holdning. Ble også kalt hypokonder. Noe som er ganske urimelig å si ettersom jeg har vært syk i 18 år.

I slutten av Februar bestemte vi (meg + spesialisten) oss for at jeg skulle seponere, dvs. gradvis gå ned og slutte med Liotyronin, slik at jeg kun ble gjenværende på Levaxin. Vi kuttet den ut i løpet av 4 uker. Noe som kanskje var en liiiiiten feil. Fordi bare dager etter at jeg sluttet med Liotyronin, fikk jeg et press i hodet (et slags indre trykk som vil ut!) som ikke ga seg. Det var faktisk så ille at jeg tok CT av hodet for å finne ut hva som var feil. Der så man ingenting. Dagene gikk, ukene gikk, og ingen fant noen feil. Trykket vedvarte, og ble ikke borte i så mye som ETT eneste sekund. Dette har vært hovedårsaken til mitt "Levende Helvete" sålangt i år. Men det ble bare verre og verre. . . . . . .

I ettertid har jeg funnet ut at det å kutte ut Liotyronin (T3) så fort er galskap! Kan dette være årsaken til presset jeg har følt i hodet siden Februar i år? Vel.. Saken er nå den at i den siste måneden har presset i hodet avtatt. Noe som igjen får meg til å bli sikrere på at seponeringen av Liotyronin skjedde for raskt. Det er anbefalt at man går ned og kutter ut T3/T4 tilskudd i løpet av intet mindre enn 6 måneder. Så den Ene måneden vi gjorde det på var nok litt for raskt.

Siste forandring i behandlingen min er at jeg nå skal prøve å seponere Levaxin. Jeg har tatt mindre og mindre hver månede nå de siste par månedene, og er nå nede på 100 mkg daglig. I Januar i år gikk jeg på 100 mkg Levaxin og 40 mkg Liotyronin. Det var da overdoseringen skjedde, og jeg holdt på å stryke med pga. hjerteflimmer. Vel, det var da, og nå er nå. Jeg overlevde, og min behandlende spesialist vil at jeg skal prøve å gå ned, og ned og slutte med Levaxin.

Denne spesialisten tror at jeg har blitt feilaktig behandlet i 11 år med Levaxin (og Liotyronin de siste 4 årene paralelt) - Så da gjenstår det å finne ut: Har jeg Hypotyreose Type 2, eller ikke noe i det hele tatt? Jeg HADDE Hashimotos i 1997. Hva jeg har nå, eller ikke har, vet ingen!

DERFOR har jeg blitt mer og mer deprimert og til tider litt smågal i hodet i den siste tiden.. Ingen vet NOE og ingen kan fortelle meg noe heller! Dette gir meg en følelse av å være desperat, og at det ikke er noe håp.

Og siden jeg da har vært plaget med hjertebank siden jeg var rundt 13 år gammel, hele 5 år før jeg fikk diagnosen Hashimotos, KAN dette bety at jeg har et annet problem også. Nemlig en hjertesykdom. Vi vet allerede via vanlig EKG at jeg har høyre grenblokk, altså en medfødt tilstand som gjør at strømmen i hjertet ikke går nedover hele høyre del av hjertet men stopper opp istedenfor. Dette har jeg visst om i et par år. Men tidligere i år under en ultralyd av hjertet fant man også ut at jeg har en liten lekkasje i et av hvertets fire kammere. Dog, innenfor normalen over hva man kan leve med. Problemet er at jeg har hatt utrolig mye hjertebank, og i år har jeg også hatt det ene tilfellet med grusomt hjerteflimmer, noe som er et typisk tegn på WPW. Og som noen sikkert vet, kan WPW være dødelig. Så her må noe gjøres.

Har prøvd å få henvisning til "grundig" hjertesjekk i hele år, uten å ha lykkes.. Nå SKAL jeg klare det!

Ok, har nettopp fått vite at fastlegen vil prøve å henvise meg til Rikshospitalet i Oslo. De skal visstnok ha landets beste hjerteavdeling. Var også hos min stoffskiftespesialist i går, og det ble sagt at jeg hadde for mange hjertesymptomer til at det kunne forklares med problemer rundt stoffskiftet.

- Jeg er altså for tiden under utredning på Aker. De vil at jeg skal slutte med Levaxin. Har gått ned fra 100 mkg Levaxin og 40 mkg Liotyroning daglig fra og med Februar i år. Nå går jeg kun på 100 mkg Levaxin.

Har bare følt meg verre og verre de siste dagene. Press mot brystkassen. Særlig i midten og mot venstre del. Har hatt hvilepuls på mellom 60 og 40. Noe som ikke stemmer overrens med kondisen min. Har ikke trent på 5 år. Burde ha hatt høyere hvilepuls.

Jeg blir gal av å føle meg så dårlig!!! Kommer smerten og ubehaget av stoffskiftet og/eller hjertet?

Ringer Legevakta igjen snart jeg ass.. Uten at det hjelper så mye.. De kan fint lite om stoffskifte på Asker og Bærym Sykehus. :(






"Dagbok":

29/8/2008: I dag føler jeg meg svært dårlig. Er ekstremt trøtt, og har et press på brystkassen som heller mot venstre, og pulsen er tung og litt treg. Selv om jeg gjør noe, ligger hvilepulsen på under 60. Og jeg er Ikke godt trent. Jeg har en uggen følelse i hele kroppen, og føler meg litt småsvimmel, og er ganske sliten. Har også litt problemer med å trekke pusten helt inn. Og det kan beskrives som om "noe er inne i brystkassen min" og "som en klam hånd som holder knipetak rundt hjertet mitt".
Tar 100 mkg Levaxin daglig og har hatt denne dosen i litt over 1 uke. Tok 125 mkg 3x ukentlig, og 100 mkg 4x ukentlig før det. Det gjorde jeg i en måned, før jeg tok blodprøve. Resulatatet kunne tolkes som om at jeg var fortsatt "litt overdosert" på Levaxin, og derfor går vi nedover på doseringen nå. Målet til spesialisten på Aker er at jeg skal slutte helt med Levaxin.
HVIS Hypotyreose Type 2 _finnes_, gjør jeg jo noe som er galt nå. Men det vet jeg ikke før jeg går enda lenger ned og evt. slutter helt på Levaxin. Jeg liker ikke livet mitt så veldig godt akkurat nå. Etter 11 år hvor jeg faktisk følte meg helt ok, føler jeg meg nå uuuutrolig dårlig hver eneste dag. Sålangt har jeg sløst bort de siste 8 månedene av livet mitt. Og her sitter jeg. Uten jobb, og uten helse.

8/9/2008: Har hatt noen skikkelig ille dager i det siste.. Blir bare trøttere og trøttere hele tiden, og er jevnt slapp gjennom dagene. Teorien om at jeg ikke har Hypotyreose virker mer og mer fjern for meg. Hvor lenge skal jeg gå og føle meg dårlig før jeg/spesialister bestemmer oss for at jeg HAR Hypotyreose? Nå ligger jeg på 100 mkg Levaxin om dagen. Om noen måneder har jeg sluttet helt med Levaxin. Selv om jeg tviler på at jeg GIDDER å prøve å slutte. Føler meg jo bare dårligere og dårligere. Føler også at jeg ikke klarer å fatte meg i korthet når det gjelder innlegg, og å fortelle folk om plagene mine. Jeg skriver/snakker for mye, og alt blir bare rot, rot, rot. Føler også at ingen gidder hjelpe meg. Ok, la oss si at jeg slutter helt med Levaxin om et par måneder. Blodprøvene forblir "perfekte", og i følge Norsk helsevesen har jeg ikke Hypotyreose, av noe slag. Men så føler jeg meg dårlig. Og blir ikke bedre. HVA DA??? Jeg fortalte min nåværende spesialist på Aker om dette. Da sa vedkommende: "Ja, da må vi se etter andre årsaker til at du føler deg dårlig da." - Akkurat som om det ikke er en sjans i HELVETE for at Hypotyreose Type 2 finnes (Hypotyreose, uten at man kan se det på blodprøvene!) - Jeg har blitt behandlet for Type 2 i 11 år og følt meg relativt bra nesten hele tiden. Ble ikke dårlig før jeg SLUTTET med Liotyronin (på under 1 måned), og gikk ned på Levaxin. OG NÃ… HAR ANSIKTET MITT BEGYNT Ã… VOKSE/ESE UT OGSÃ…. Akkurat som det gjorde FØR jeg fikk Levaxin i 1997. Er folk komplette idioter? Er det ingen som skjønner at jeg kanskje HAR Hypotyreose Type 2 selv om blodprøvene mine er "perfekte" ?????????





(Skriver mer senere. Oppdaterer dette innlegget litt hver dag!)

Mvh.
Thomas

[Bille]

Hei
Trist å lese hvordan du har det. Håper virkelig det ordner seg for deg.
Selv får jeg også anfall hvor hjertet raser avgårde. Pulsen er for høy til at jeg kan telle den. Leger har sagt hva det er, men det husker jeg ikke I alle fall er det harmløst, sier de. Anfallene kommer kun når jeg er i ro, bortsett fra et par ganger da jeg gikk fort. Jeg har hatt dette i mange år, 16-17.

[Hildemor]

Huff og huff og jeg føler med deg :( Jeg har som deg hatt disse anfallene i åresvis etter at jeg ble diagnostisert med høyt stoffskifte, nå lav - men ikke stabil. Som deg har jeg hatt innleggelser på Aker og A-hus og hyppige legevaktsbesøk i perioder. Det er bare grusomt når hjertet løper løpsk. Jeg er utredet med 24-timers EKG, arbeids-EKG, vanlig EKG et uttall ganger og ultralyd, og konklusjonen er hver gang at jeg ligger litt høyt i stoffskiftet når dette inntreffer (enten litt høy FT4 eller FT3 eller begge deler).

Jeg bruker betablokkere for å dempe noe av denne aktiviteten, vet ikke om det er blitt foreslått for deg? Som deg var jeg også veldig fokusert på puls pga disse anfallene og er det til tider fortsatt. Jeg kom nok inn i en ond sirkel hvor det hele ble meget angstpreget, sterk redsel for nye anfall og pulsklokken satt på til stadighet. I dag har jeg klart å kvitte meg med den uvanen og den brukes kun ved trening.

Din noe høye FT3 må ned og derfor er det jo riktig at Lio tas bort. Om bråseponering av denne gir press i hodet vet jeg ikke, men jeg vet hvilket h' du gjennomgår med at nye ting dukker opp og redselen tar deg.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si enn at jeg fikk diagnosen i år 2002 - så dette har pågått en god stund nå og dine 11 år er jammen i meg nok tid i dette "marerittet". Jeg er imidlertid relativt sikker på at dette vil avta når din FT3 synker - selv om det vil kunne inntreffe en gang i blant da også. Disse anfallene er i de aller fleste tilfeller helt ufarlige, men jeg synes du skal utredes med 24-timers EKG og et belastnings-EKG for din egen skyld. Dette kan gjøre at engstelsen kan roe seg noe ved anfall. At du faktisk vet med sikkerhet at det IKKE er noe alvorlig fatt med hjertet ditt. Hjertet er utrolig sterkt og tåler disse påkjenningene selv om vi virkelig tror vi skal dø. Du vet jo selv hvor mange ganger du har overlevd nå, selv om dette skremmer oss hinsides. Hvis siste anfall var i januar, tyder jo alt på at dette går rette veien, selv om du sikkert ikke føler det slik akkurat nå.

Jeg håper du raskt føler deg bedre og kan slappe litt av i forhold til dette, for det er virkelig et h' å gå rundt å være redd for at dette skal treffe igjen!

[Bille]

Hei Hildemor
Vet du hva anfallene med høy puls heter?

[Thomas W H]

Hei allesammen, og takk for svar! Blir nesten rørt her.. Godt å vite at jeg ikke er alene! Merk, dette er første gang siden diagnosen min at jeg har på noen som helst måte tatt kontakt med "fremmede i samme situasjon som meg" - Har gjort alt jeg kan i disse årene for å late som at jeg er helt normal og frisk og rask. Så jeg har jobbet mye mot megselv, ja. Uansett...

Disse anfallene, hvor hjertet slår fort (gjerne over 100 slag i minuttet), kaller man takykardi. Og det er ikke farlig, så lenge hjertet slår normalt og jevnt, bare raskt.
Bradykardi kaller man anfall hvor hjertet slår for sakte. Under 60 slag i minuttet. Begge disse anfallene kan oppstå av forskjellige årsaker. Høyt stoffskifte skaper ofte takykardi.

Jeg har vært plaget med takykardi siden 13-års alderen. Dvs, jeg har følt disse anfallene i snart 18 år. Men de MÃ… ikke komme av stoffskifteproblematikk. De kan også komme av andre ting som ikke har noe med stoffskitet å gjøre.

Jeg kommer tilbake senere med resten av historien min! Kommer til å editere mitt første innlegg.

Igjen, takk for oppmerksomheten! :-)

Mvh.
Thomas

[Thomas W H]

!!! FØLGENDE ER EN KRONOLOGISK OVERSIKT OVER UTREDNINGEN AV SYMPTOMENE MINE OVER DE SISTE 19 ÅRENE !!!

Kjære forumgjengere,

Til dere som har fulgt med i saken min kan dette være av interesse. Beklager at jeg starter en ny tråd, men jeg følte jeg måtte, da jeg ble ganske glad fordi jeg fant permen jeg har hatt liggende i mange år nå, uten å finne den. Inntil i dag.

Permen inneholder bla. resultatene fra den første stoffskifte blodprøven jeg noensinne tok, på Bærum Sykehus. Permen inneholder også en del brev frem og tilbake mellom leger og sykehus og mine foreldre, som var svært fortvilet på den tiden. Jeg husker at jeg ikke klarte å sette meg inn i noenting på den tiden - jeg var alt for dårlig til det.

Det er mye interessant å lese i disse papirene. Jeg kommer til å presentere det meste her, inkludert en del brev og diagnoser, utredninger m.m. Det kan være til hjelp for meg, og også for andre her. Hvem vet. Jeg fortsetter å holde NAVNENE på diverse leger og spesialister hemmelig, av mange grunner.

Jeg kommer til å vise ting kronologisk nedenfor. Det går en slags "rød tråd" igjennom det hele. Jeg har prøvd å finne sammenhengen i hele 2008, sammenhengen i symptomer, prøveresultater osv. Og nå har jeg funnet papirene fra 90-tallet, som igjen kan hjelpe til i dag slik at vi kan finne ut hva som EGENTLIG er feil med meg pr. i dag.



- - - - - - - - - - S T A R T E N p å P R O B L E M E N E - - - - - - - - - -



1991 - Jeg slutter på barneskolen etter 6 relativt friske og svært gode år. Naivt uvitende om helvetet som kommer i de mange årene fremover...

Året er 1991. Jeg får SALMONELLA etter å ha spist dårlig kylling og/eller dårlig melk på øyen Jersey utenfor Frankrike, på en korpstur. Jeg fikk også kyssesyken en gang i 1991/1992 ca. rundt de årene der. Jeg visste det ikke da jeg hadde den, men fastlegen sa til meg en gang i 1996 ca. at jeg hadde hatt kyssesyken, men at ingen visste når. Trolig hadde jeg den rundt 1991/1992, da jeg var veldig slapp og syk i en periode på noen uker.

1992 - Jeg begynner i 8. klasse på Ungdomsskolen og jeg sliter med å forstå fagene. Jeg er mye sint. Og etterhvert begynner vekten min å øke.

I året 1992, og utover 1993 er jeg 13 og 14 år gammel. Jeg begynner å våkne på nettene (husker ikke hvor ofte, men ofte!!!) med kjemperask puls. Jeg setter meg opp i sengen og puster tungt og raskt fordi jeg er redd for hva som skjer med meg. Jeg skjønner ingenting. Og etter 3-4 minutter er anfallet over. Jeg legger meg tilbake og sovner. Neste dag er alt glemt. Typisk når man er ung - Å bare "glemme" sånne vonde ting som skjer. Særlig når man ikke skjønner noe av dem.

Jeg sliter mer og mer og mer på skolen. Får mindre og mindre venner. Jentene syntes jeg er rar. Jeg blir stemt ut av klassen min fordi jeg er en slags feit, bråkete raring som ingen liker. Jeg får flere og flere alenetime med lærer i fagene, utenom klassen min.

1994 - Jeg begynner på VGS men slutter etter noen måneder.

Året er 1994. Og jeg jeg har blitt så feit at jeg fysisk ikke klarer å gå til skolen hver morgen - Jeg bodde 5-600 meter unna skolen. Det sier litt om hvor dårlig form jeg hadde på den tiden. Skolen og foreldrene mine begynner å lete etter psykiske ting. Ingenting blir funnet. Tar IQ-test, og andre tester relatert til hodet. Resultatene er blandete. Jeg scorer høyt på IQ-testen, men lavt på en del motoriske og små logiske tester. De neste 3 årene er jeg hjemmeværende, og blir bare feitere og feitere.

1996 - Jeg er SVÆRT feit (ca. 123 kilo) og treg i hodet. Jeg får et kraftig anfall med store, store smerter i magen, og blir påvist nyrestein:

Her er et lite notat fra 1996 - Året utredningen begynte. Men hverken jeg, familien min eller legene visste hva de lette etter. Jeg fikk nyresten for første gang i Oktober 1996, i en alder av 17 år. Jeg hadde dog hatt grus i urinen lenge før dette. Dette kan ha hatt noe med stoffskiftet å gjøre. Her er notatet fra fastlegen:




1997 - UTREDNINGEN BEGYNNER... Innkallelse til Bærum Sykehus ang. tidligere nyresten:

Her er en innkallelse til kirpol på Bærum Sykehus i sammenheng med utredningen av problemene mine. (Problemene mine startet i 1992, da jeg var 13 år gammel, med hjertebank på nettene.) Her er en innkallelse fra tidlig 1997, i sammenheng med nyresteinen jeg hadde i 1996. I 1996 hørte jeg og familien min for første gang ordene "Stoffskiftesykdom". Disse ord ble sagt på Bærum Sykehus, da en nyrestenspesialist kom for å snakke med meg. Jeg hadde ligget over på sykehuset i en natt pga. smertene under anfallet jeg hadde dagen før (ingen visst hvorfor jeg hadde de smertene!). Da vi diskuterte nyrestenen som ble funnet, kom vi frem til at den bestod av urinsyre, men også noe kalsium. Pga. kalsiumet sa legen at han mistenkte Stoffskiftesykdom, Hypotyreose. Min mor skrev det ned svart på hvitt som et notat. Uansett, her er inkallelsen til kirpol i Januar 1997:



Og her da - her er den første blodprøven som ble tatt i sammenheng med stoffskiftet mitt. Husk at man hadde andre metoder å måle på den gangen, så et svar hvor et nivå ligger i nedre ref. i 1997, kan bety noe annet i dag. Jeg vet ikke hvordan man skal sammenligne svarene fra den gangen med i dag, men svarene fra den gangen gir iallefall et innblikk i utredningen min den gangen!

Jeg presenterer "den første prøven" :




Og her er den andre prøven, tatt dagen etter, også på Bærum Sykehus:




"NORMALE VERDIER" - Sier hvem? En datamaskin som er altvitende? Er ikke den alltid like morsom?

Det JEG har å si, ang. disse prøvene, pr. i dag, etter alt jeg har lært om stoffskifte er som følger:

* TSH er kanskje litt lav?
* FT4 er kanskje litt lav?
* D-vitamin er alt for lav. Jeg hadde ikke vært så mye ute i solen på 2-3 år da denne prøven ble tatt, og det kan jo være årsaken til det lave resultatet. Men det kan også bety at jeg hadde Hypotyreose Type 2.
* Glukose er litt høy. Den private stoffskiftespesialisten jeg dro til måneden etter at disse prøvene ble tatt sa at jeg også hadde et snev av hyperinsulinisme, Diabetes Type 2.

Jeg skulle selvfølgelig ha tatt blodprøver ved første tegn til sykdom, da jeg var ca. 13 år gammel og fikk hjertebank for første gang. Det ble ikke gjort. Men noen andre ting ble gjort etterhvert. Jeg tror utredningen av mine plager begynte i 1996. Året før jeg begynte på Levaxin.

Her er en legeerklæring fra 14/7/1997, som jeg trengte for å få støtte av staten. I erklæringen ser man også at den private stoffskiftespesialisten min kommer med en diagnose, skriftlig:




Her er et lite blodprøvesvar ettersendt fra den første blodprøven jeg tok på Bærum Sykehus den 2/4/1997:




Og her er den første symptomlisten jeg så. Min mor ga meg dette arket en gang på våren 1997, etter at jeg hadde fått diagnosen og Levaxin. Og jeg fylte ut. Medisinen hadde jo ikk ebegynt å virke enda. Og jeg husket uansett sånn ca. hvordan jeg hadde følt meg i det siste/de siste årene. Jeg har markert med røde prikker der hvor jeg hadde sirklet rundt forbokstaven i hvert symptom med penn i 1997. Dette var min ærlige og oppriktige mening om meg den gangen:




Et brev fra Bærum Sykehus hvor de nekter å hjelpe meg videre i hjertesøket. (Jeg hadde hatt hjertebank siden 13-års alderen, som fortsatte! Men det var på grunnlag av det ekstreme hjertebank-tilfellet jeg opplevde i Oktober 1996, at vi ville sjekke hjertet mitt! Det var også på grunnlag av dette hjerteanfallet av vi begynte å tenke mer på stoffskiftesykdom etterhvert. Hjertebank-anfallet i Oktober 1996 satte på en måte igang et nytt søk etter svar på "Hvorfor!!!!") Bærum tok en 2-dagers Holter-monitorering etterhvert i året 1997, men fant ikke noen feil. De var slurvete på den tiden, som man kan se i brevet under hvor min mor har kommentert med penn. (Helt utrolig at de klarte å rote så mye..) MERK: Dette brevet ble skrevet av stoffskiftespesialisten på Bærum Sykehus. Den samme stoffskiftespesialisten som sa at alt var i orden med stoffskiftet mitt etter blodprøvene. Og den samme stoffskiftespesialisten fra Bærum på den tiden, jobber i dag på Aker Endokrinologiske avd., bare så det er sagt. Her er brevet fra 26 Mai 1997:




Og her er en henvisning til PRIVAT (!) Cardiologist, fra Fastlegen min i 1997. Dette skjedde etter at jeg hadde fått diagnosen Hypotyreose Type 2 av den private stoffskiftespesialisten jeg gikk til. Mine foreldre ville finne ut om hjertet mitt hadde blitt belastet etter årene med fedme og sykdom. Men Bærum Sykehus ville ikke hjelpe til så mye med utredningen av hjertet mitt. Vi kranglet mye med Bærum Sykehus det året (1997), fordi de ikke fant ut av hva som var galt med meg. Annet enn at de fant en nyresten. De fant ikke noe galt med stoffskiftet, derfor oppsøkte vi privat stoffskiftespesialist og fikk diagnose og Levaxinbehandling. Uansett, her er henvisningen til det private hjertesenteret: (Det er interessant å se at fastlegen min sier at calcium var i overkant. Hvorfor det, tro?)