Jeg har ikke vært sykmeldt. Kun hatt noen sykedager nå og da (før jeg ble diagnosert hadde jeg to uker hvor jeg var hjemme og forsøkte å stresse ned og tenke på andre ting enn jobb).
Har ganske så grei forståelse fra sjefene mine. De lar meg komme og gå som jeg vil (så lenge jeg gjør jobben min og innenfor de tidsrammer som blir satt).
Det er værre med kollegaene mine. De forstår ikke ta jeg har en kronisk sykdom som ikke kommer til å slutte. De forstår heller ikke at den medisin dosen jeg er på ikke gjør meg frisk. De har ingen forståelse for at ting tar tid, for eksempel.
Mange tror at jeg har problemer med kvinnelige hormoner, når jeg nevner at problemene er hormonelt. Så forsøker jeg å forklare at skjoldbrukskjertelen ikke har noe med kvinnelige hormoner. Men andre veldig viktige hormoner som styrer kroppen. Det er også flere som sier at det å ta medisiner er tull, og at jeg må starte å se positivt på livet...

Det er litt stress akkurat det der. Jeg valgte å være ærlig om sykdommen, fordi mine kollegaer ser meg hver dag. Og hver dag er en helt annen dag enn den forrige. Så de ser meg jo da også i forskjellig humør. Noen dager ser jeg frisk og opplagt ut, andre dager ser jeg ikke ut i det hele tatt.

Nei, det er vanskelig. Men så lenge sjefene er ok med det hele. Samt at firmalegen støtter meg, så tar jeg det ikke så tungt. Kollegaene mine er til å bli ignorert om de ikke gir support