Dette var supert (langt)

[Hilma]

Det er veldig, veldig vanskelig å føle at ingen forstår! Særlig i tunge perioder og særlig i nære relasjoner med venner og familie.

Jeg strever også mye med dette, og har gjort meg mange tanker om det, uten at jeg helt har kommet fram til de helt store løsningene. (Det går litt i ring med dette, som med så mye annet, men det hjelper å skrive ned tankene, både her og i en dagbok. Anbefales!)
Jeg føler ofte at folk ikke forstår meg, mye fordi hypotyreosen kanskje ikke synes så innmari godt utenpå, men slik er det vel også for mange med andre kroniske sykdommer. Det er lett å bli misforstått og satt i bås som en lat, tiltaksløs person som burde "ta seg sammen". Folk sammenligner med den de har kjent meg som "før" og mener at jeg bør skjerpe meg, osv., osv... Men jeg tror også at vi må forstå at det er vanskelig for andre å forstå hvordan vi har det! Det er vel nærmest umulig for en som ikke har kjent det på kroppen selv. Derfor har min strategi vært å snakke om det så mye jeg bare orker, til alle jeg mener det kan ha en betydning for, og den grensen er vid. Til de ytterst i bekjentskapskretsen blir det vel ikke akkurat noe stort tema, men jeg nevner det ofte med noen ord, og alt av venner og familie og arbeidsgivere har jeg valgt å være veldig åpen med, og så langt har det bare vært positivt.

En annen ting er at jeg ser på det å snakke om hypotyreosen som et slags opplysningsprosjekt. Det er nå engang slik at det er mye uvitenhet om denne tilstanden blant folk flest. Har du f.eks diabetes, så har de fleste i alle fall en slags forestilling om hva det er, og har i det minste garantert hørt om det. Samtidig må ikke hypotyreose bli det eneste man snakker om, da blir folk lei, og en får et for ensidig fokus selv også, man har bare godt av å glemme det bort av og til, så langt det lar seg gjøre. Så det er ikke slik at jeg går konstant rundt med en hevet fane, heller.

En ting er nå det at å opplyse flest mulig om hvordan jeg har det, gjør at det blir tatt mer hensyn til meg, og det føles selvsagt godt. En annen side av det er at jeg har oppdaget at flere i min omgangskrets faktisk har den samme diagnosen, og jeg fant noen å dele felles erfaringer med rett foran nesa mi... (Hurra!) En tredje side, er at andre har fått nytte av å vite om en diagnose de aldri har hørt om før, som kanskje kan være nøkkelen til deres egne uløste plager. Et konkret eksempel er min egen mor, et annet en nær venninne og et tredje moren til en venn av meg som er virkelig syk, men hadde fått helt feil behandling, og som min venn nå både kan hjelpe og forstå bedre etter å ha hørt mine erfaringer. Det er jo helt sjokkerende hvor vanlig hypotyreose er!

Når det gjelder kjæreste/samboer-forhold kunne det sikkert vært en egen tråd om det her inne. Jeg er ingen samlivsekspert, men mitt råd er å få kjæresten din med på laget! Er han glad i deg, så vil han ønske å forstå deg og dele prosjekt "bli bedre og å få leve et godt liv" med deg. Ta ham med på legetimen, få legen til å forklare hva dette handler om (fint med en nøytral person), server ham utskrifter fra internett, bøker, artikler. La ham (og andre nære) få innblikk i både de fysiske og de psykiske sidene. Det kan være en fordel å innrømme både overfor seg selv og de som omgir en at: Jeg er nok ikke så lett å leve sammen med for tiden.... Ikke vær så "flink": Vær ærlig, si: I dag føler jeg meg ikke så bra, jeg tror ikke jeg kommer til å klare å vaske huset, kan du være så snill å ta hovedansvaret for det?... Det tar kanskje litt tid å forstå, men gi ham muligheten og tid nok til å la det synke inn.
Det har i hvert fall hjulpet her i huset...

Dette ble mange ord, håper det er til nytte...
Lykke til!
Varm klem, Hilma

P.S: Ikke si at du har det bra for å være høflig når du slett ikke har det greit...

[Atina]

Kjære Hilma.
Jeg fikk diagnosen lavt stoffskifte for et par dager siden, og er altså helt "ny" når det gjelder dette her. Men jeg hadde stor glede av å lese dine velvalgte ord, var mye sant som stod der og som man kanskje ikke tenker på sånn med en gang. Regner med at vi "høres" ved en senere anledning - ønsker deg uansett en fin dag videre.

Klem.