Takk kris. Vet ikke om det helt har gått opp for meg ennå at jeg kanskje aldri får tilbake "meg selv". Føler bare tristhet når jeg leser tankene dine. Kjente på den samme tristheten når jeg leste boken til Audhild Løhre. Får ta en dag om gangen og glede seg over det jeg tross alt kan gjøre. Og det er jo mye egentlig, men "noe ble borte på veien"...og i dag er jeg bare trist og lei meg. Oppgitt. Hvordan skal jeg få den hjelpen jeg så sårt trenger for å bli så bra som mulig? Eller kanskje er dette mitt maksimale funksjonsnivå uansett? Ikke mer å gjøre mener jeg.