A propos dette med å bli desillusjonert - jeg limer inn noe jeg skrev i bloggen min for noen dager siden:

Jeg gjør meg noen tanker av og til når jeg står der med hele batteriet med pilleglass. Er jeg virkelig nødt til å ta så mange tilskudd hver eneste dag resten av mitt liv fra nå av...? Blir litt oppgitt ved tanken, må jeg innrømme. Ikke bare fordi det er et pes å ta dem, og å huske å ta dem, og fordi det koster en god del penger. Men også fordi det føles så rart å måtte være avhengig av kunstig tilførte vitaminer og mineraler - jeg som har vært så opptatt av å spise sunt og få i meg det jeg trenger fra maten jeg spiser...

Det blir på en måte enda et moment i den rare sorgprosessen jeg går gjennom for tiden. Sorgen over å ha mistet den gode helsen og den sunne, sterke kroppen min - og vite at jeg aldri får dem tilbake. Å måtte innse at jeg antakelig aldri vil kunne trene som før, reise som før, feste som før eller jobbe til jeg stuper som før. Å se i øynene at jeg antakelig aldri vil våkne en morgen og føle meg 100 % frisk og sterk og full av energi igjen... Er jeg heldig, vil jeg finne en medisinering og en dose som gjør meg i stand til å fungere greit, i hvert fall i perioder - men jeg vil alltid måtte være forberedt på å veksle mellom dårlige perioder og litt bedre perioder, og jeg vil sannsynligvis aldri mer oppleve helt gode perioder.

Selvfølgelig er jeg klar over at den sykdommen jeg har tross alt er en ganske "snill" og udramatisk sykdom. Jeg vet inderlig vel at det er mange som ikke er så heldige som meg. Så lenge hypotyreosen behandles er den ikke dødelig, og jeg kan høyst sannsynlig leve et langt liv med den. Men sorgen jeg føler er der allikevel. For meg er det reelle tap.