Hei!

Det er ikke enkelt , nei. En av grunnene at æ søkte lege for fem år siden var at æ ble urimelig sint og irritert på min datter som da var 15 år. Vi hadde vært uenig før og æ sint, men at hun begynte irritere meg inntil de grader og at æ hissa meg sånn opp, det varikke normalt.

Æ prøver å la ting (ord) går inn og ut øret , og hvis æ merke at blir veldig irritert, så går for meg selv for å ha "hauet" i fred , for å tenke over saken . Prøver å tenke hva som skjer og hva det gjør med meg og ikke minst , trenger æ å bry meg eller hvordan løse det.
Blir oftest mest irritert når barn/man kommer med hverdagslige ting og spesielt hvis alle på en gang. Æ tror og at vi kvinnfolk er vant å løse alle problemene og når vi har denne sykdommen , så har vi ikke krefter til det, og vi blir irriterte fordi vi føler at vi rekker ikke til.
Og så må man se ting mellom fingrene og gi mer ansvar til resten av familien. Æ holder på med en sønn på 14. Føler at han har "sluppet lettere" unna enn de eldste siden æ fikk sykdommen.

ute blandt folk blir fort utålmodig og irritert hvis de prater "tull", og må ta meg sammen for å kunne sitte rolig og lytte. Samtidig som æ må konsentrere meg veldig og blir sliten av det.
Og hvis æ nevner at æ er sliten og trøtt så får til svar at æ må mosjonere. Ja ja , vet ju det , men har ikke krefter.

uff, skrev visst en hel lekse og sikkert forbi emnen. Er ikke så vant å chatte , vet ikke riktig hva/hvordan skrive så æ skriver bare.