Den satt! Mye jeg kunne brukt der ja for å forklare hvordan jeg har det...
Nå er jeg på mange måter heldig, fordi jeg har en forlovede og en svigerfamilie som virkelig forstår (forloveden har diabetes, svigermor har lavt stoffskifte og fibromyalgi, og resten av familien har levd med dette hele livet). Samtidig er det mange som vil forstå,men som ikke klarer det. Som feks min pappa som ikke helt skjønner hva dette er, og som hver dag de siste to ukene har ringt og spurt: "Er du blitt bra igjen nå? Det går da over det her, skjønner du!"
Og så har man de som rett og slett ikke evner å sette seg inn i det. "Det kan da ikke være så ille. Du ser da fin ut du... Dette er jo ikke verdens undergang..."
"Nei da, det er ikke verdens undergang, men det kan hende at det føles sånn akkurat når du sier det til meg..."

Sånn. Det var Vimselitens tanker i de sene nattetimer uten søvn... Sovna gjorde jeg forøvrig mens jeg spiste middag i dag, så det ble kald gitt!