ja, sånn hadde jeg det og i flere år. det jeg lærte av det var at slike tanker ikke hjelper hverken meg eller andre ovehodet. i tillegg forstod jeg at jeg faktisk ikke har behøv for at andre skal forstå i dybden - jeg blir jo ikke friskere av den grunn.

jeg tror også det er lurt å ha forståelse for at andre ikke forstår - og også kan bli lei av de virkninger denne sykdommen har. min løsning på det var å ikke klage hele tiden, men helle spare meg til når jeg virkelig hadde behov for hjelp til saker og ting.
igjen - jeg blir ikke bedre av å snakke om det hele tiden med kjæreste og venner.
Jeg vil si at det er veldig bra å ha noen som skjønner i dybden, som man ikke trenger å bite tennene sammen for!! Og jeg vil si at det har gjort meg mye godt å ha personlig kontakt med andre og ha muligheten til å "syte" og faktisk bli forstått i stedet for å bli stemplet som lat eller verre.

Man må nok finne noen som har samme eller lignende livssituasjoner for å få det. Men, jeg er selvsagt enig i at man ikke kan forklare det for alle i hele verden. For da blir for negativt å tenke på og forholde seg til. Tar for mye tid og energi som man kan trenge til helt andre ting i hverdagen.

Jeg tror absolutt at man trenger en periode med å snakke og forklare for omgivelsene. Det har noe med sorgen man må igjennom hvis man mister mer eller mindre av helsen. Kalles å mestere egentlig. Når man har alle detaljer er det ikke lenger så vanskelig å forklare hva og hvorfor for nye mennesker. Og det får mindre viktighet for de fleste etter som man venner seg til å være syk. Det går til et punkt så blir man lei av at alt i livet føles som om det dreier seg om sykdom ;)

Det er viktig å få tingene ut av systemet, og det er også viktig at folk nær en er klar over hvordan en kan bli pga stoffskiftet. Jeg vil si at å hjelpe folk i lignende livssituasjoner kan være en veldig bra ting for å komme seg videre i prosessen. For det å lette veien litt for noen som er nye skaper glede i begges liv.

Selvsagt er det vansklig for andre å se at noen lider. Og man må jo passe seg for å ikke bli helt egosentrisk..