Kan jo bare snakke for meg selv, men det jeg i alle fall har merket etter at jeg selv ble syk er at jeg er i et mye vrangere og mer ustadig lune enn noen gang før.

Jeg var vant til å være avbalansert, og forholdsvis stabilt søt, mild og trivelig. Det er jeg heldigvis fortsatt, innimellom, men du verden så fort det kan svinge.
Jeg kan bli helt usannsynlig tverr (og det nokså brått òg), og ha dager hvor jeg er ekstreeeemt, intenst forbanna på absolutt alt og alle. Det er f.eks. ikke så innmari lenge siden jeg strevde litt med å finne parkeringsplass da jeg skulle handle, og jeg endte opp med å hyle og skrike og banne som en villmann - til min passasjers store forskrekkelse, og til min egen, for den saks skyld. Jeg kjenner ikke igjen meg selv når jeg blir slik, og blir alltid lei meg etterpå.
I det hele tatt kan jeg være utrivelig å være i nærheten av, veldig mye oftere enn jeg var før, og det er jeg smertelig klar over - selv om toleransen er aller aller minst overfor folk jeg ikke kjenner (dvs. det jeg oppfatter som tilfeldige idioter på bussen, i butikken, på fortauet - alle som måtte finne på å være i veien for meg på noen måte). Jeg prøver å skjerpe meg overfor venner og familie, men ikke engang dét lykkes meg alltid. Det er uansett fryktelig ubehagelig å miste kontrollen over sin egen "lunte" og dermed, til tider, oppførsel. Jeg vil jo ikke være en grinebiter.

Endokrinologen jeg går hos har bekreftet at humørsvingninger etc. er en helt vanlig nisse å få med på lasset når man har høyt stoffskifte (kanskje når man har lavt også..? Jeg vet ikke). Det er nok ikke tilfeldig at opptil flere ekteskap går dukken når den ene parten begynner å stri med disse tingene... det er jo hormonene som går bananas, og alle som har vært i nærheten av en skikkelig PMS-bombe av et kvinnemenneske vet jo hvordan dét kan arte seg... ;)